Noen få år før moren min fikk kreft, gikk hun en hel vinter med en halsinfeksjon hun aldri ble bra av. Sykdommen krevde ro, som hun mente hun ikke fikk. Hun ble nervøs av å ha det sånn, og jeg lærte å trippe rundt med meg selv, og å vite at det var lite jeg kunne gjøre. Moren min ble denne vinteren kastet inn i en uvisshet jeg tror hun ikke hadde kjent på før. Hun var prisgitt en kropp hun tidligere hadde kunnet stole på, men som hun nå ikke visste hva skjulte. Kanskje var det farer overalt? Da hun fikk kreft noen år senere, kunne man tenke seg at hele tilværelsen hennes ville skake i sammenføyningene, men det skjedde ikke. Selv om det også denne gangen var nervøsitet, tok hun det ganske rolig, gikk inn i det med håp og fatning. Jeg var 19 år da dette skjedde og hadde akkurat flyttet hjemmefra.

Jeg elsket det å ha flyttet hjemmefra, å kjenne på frihet, alle mulighetene og alt det spennende som lå foran meg. Akkurat sånn skulle det være. Jeg skulle ha det bra og tålte best at livet var noe jeg kunne gå uforstyrret inn i. Selvsagt var friheten iblandet mye flukt. Flukt er lettere enn å skulle stå opp for egne verdier, spesielt når man ennå ikke kjenner disse verdiene så godt – eller ikke kjenner seg selv særlig godt. Så da moren min ble syk, passet ikke det inn i planene og drømmene mine, og jeg møtte det med ikke å forholde meg ordentlig til det. Jeg trodde nok at jeg antakelig ikke noe særlig å komme med. Jeg hadde allerede erfart egen hjelpeløshet, og denne gangen var det mye mer alvor. Hva hadde jeg å stille opp med overfor en truende diagnose? Denne gangen gikk det ikke over heller, selv om det var oppturer. Først ble det ene brystet operert bort, så det andre. Etter fem år døde hun.

«Hun var prisgitt en kropp hun tidligere hadde kunnet stole på, men som hun nå ikke visste hva skjulte.»

I boka Kul i brystet skriver Vigdis Hjorth og datter Line Norman Hjorth om det å få brystkreft. De skriver annethvert kapittel, og det begynner med Line, det er hun som får kreft først. Det er Line som reagerer sterkest også, hun skriver med mest kraft og byr på de mest rørende partiene. Det er likevel det første kapitlet til moren, Vigdis, jeg beveges mest av. Her handler det om å være pårørende. Hun skriver i en dempet, men også heseblesende stil, og man merker at det er mye nervøsitet. Du merker at hun ønsker å være fattet, men at hun ikke får det til. Hun flyter ut, og selv om jeg ikke gjenkjenner alt dette, skaper det likevel en gjenklang hos meg, fra den gang jeg selv var pårørende.

Kreft grenser opp mot død, og det gjør at den rammer midt i eksistensen, enten kreften er din egen eller en du er pårørende til. Kreft gjør kroppen til utgangspunkt for grubling og store spørsmål. En kropp, lik enhver fysisk ting, har utstrekning. Det gjør at den kan måles, både innvendig og utvendig. Av måletallene kan vi lære noe om helsetilstand, kanskje også hvor lenge man har igjen å leve. Tallene gjør kroppen oversiktlig, på godt og vondt. Tallene kan bli til grafer og statistikker, og slik vise hvor mange av oss som vil få brystkreft hvert år. Eller hvor mange som vil dø av en slik sykdom, siden brystkreft ennå kan være dødelig.

Men en kropp er til tross for alt det håndgripelige, også noe diffust, som vi aldri kan ha fullstendig oversikt over. Kroppen strekker seg inn i alt det usikre, det vi aldri kan vite noe om. En kropp inngår i liv, den er liv, et liv som hver og en av oss forvalter. Når vi skader oss eller blir syke, setter vi vår lit til tallene, men blir like gjerne kastet inn i det diffuse. Vi blir konfrontert med vår egen eksistens, og så spørs det, da, hvordan man er plassert her. Hvordan står man i forhold til det diffuse? Hvordan reagerer man på usikkerhet? Hva tror man på? Hvordan stoler man på det livet som strømmer ut av egen kropp?

Både mor og datter Hjorth skriver om det de så, tenkte og var med på i disse dagene fulle av kreft og operasjoner. De skriver på hvert sitt vis historien om da de fikk kreft. Line blir satt ut av erfaringen, samtidig som hun også opponerer. Jeg «ville ikke la dødsangsten fortære min kropp, min lyst, min sult», skriver hun. «Så jeg lærte å skyve den bort.» Hun skriver mengder av detaljer, kanskje for å gjøre historien lengre og dermed komme seg inn i alt dette vanskelige hun er blitt kastet inn i og som det ikke er så lett å finne ord for. Og etterpå får vi mor Vigdis. Hun babler i vei. Jeg vil tro hun kan være vrien å måtte forholde seg til, når hun kommer imellom. Hun er så sensitiv. Og søt, har en avvæpnende sjarm. Hun viser enorme mengder med omsorg, kommer datteren i møte, stiller opp, byr på beklagelser – samtidig som hun bringer angst og uro. Hun gjør seg så gjeldende slik. Sånn går det når man ikke puster inn dypt nok, når man ikke henter en bøtte med alvor rett fra lufta. Ikke tør å tro.

«Kreft gjør kroppen til utgangspunkt for grubling og store spørsmål.»

Line sier ifra til sin mor, og det blir jeg glad for. For hva gjør en datter med kraften sin dersom en mor vakler i sin, og av den grunn ikke klarer å få uttrykt godt nok at datteren må tro på egen kraft? Kraften ligger i kjærligheten din, bør en mor si, for det er noe en datter kan gjenkjenne og derfor godta. Jeg tvilte nok på min. Glemte også at jeg alltid var til glede. Istedet var jeg redd, men fordi jeg fant en utvei, merket jeg det ikke ordentlig. Jeg ble rammet midt i eksistensen, i det usikre, der hvor vanskelige spørsmål finnes og litt av hvert kan skje. Men jeg forholdt meg ikke til det, for jeg stakk av. Jeg måtte stikke av, for å gjøre det lettere for meg selv, selv om det også gjorde det verre. Jeg unnslapp noe vanskelig på den måten, men bar det samtidig med meg. Kan det bli kreft av slikt?

Selve ordet «kreft» er truende. «Kreft», kan man si, og alle blir redde. For så må man forholde seg til alle disse tankene omkring liv og død og ikke minst eget liv. Ordet gir beskjed om at man har grenser, antakelig også at man er temmelig begrenset. Hvorfor dukker kreften opp? Er det fordi man er utvalgt på en dårlig måte? Er kreften et tegn?

Hos de to som skriver Kul i brystet, handler det mer om å vise frem uroen som kreft kan forårsake enn å gå inn i spørsmålene som et slikt innbrudd i eksistensen kan åpne for. Moren min hadde også en uro, men sykdommen hennes vedvarte jo, og derfor fikk hun et annet forhold til den etter hvert. Dette kommer tydelig frem av notater hun skrev, nedtegnet da hun hadde vært syk i rundt fire år. Jeg leste disse for første gang etter å ha lest Hjorth og Hjorth-boka, og det vil si mer enn 30 år etter at jeg sist hadde en mor å kunne snakke med.

Jeg sørger, javel,
jeg ofrer dem, ja,
takk og farvel.
Men gir du deg da?

Moren min snakker her til kreften, etter at bryst nummer to også har forsvunnet. Det er litt morsomt, men til tross for rimet, er det nok ikke ment slik. Hun prøver å forme tankene sine, å skape tekst og ikke bare notater. Men hun er ikke proff, ingen forfatter sånn som Vigdis Hjorth. Det er likevel fint mye av det som står der. Jeg møter en klar og sterk stemme, som høres sunn ut, midt oppi det syke. Jeg må innrømme at det av og til er vanskelig å lese, men jeg blir også glad for å lese det. Jeg ser at hun holdt på med tro og tillit, og fordi hun hadde tillit, skjønner jeg at hun også trodde på meg. Det var jeg som tvilte.

Notatene handler mye om håp, selv når hun skjønner hvilken vei det går: «Jeg vil holde meg til det gamle ord: Så lenge det er liv, er det håp. Jeg vil mer enn det: Til tross for at jeg vet, vil jeg håpe på bedring, langvarig bedring. Håp er liv, vil jeg si. Når du ikke har mer håp igjen, kan du dø. I håpet.»

«En mor forsvinner jo aldri.»

Hun reflekterer også litt over hvorfor kreften oppstår, at det kan være en grunn for den. I familien Hjorth er det gener som disponerer for brystkreft, så sånn sett har de årsaken. Det er forskjell på grunn og årsak, slik det er forskjell på levd kropp og kroppen som et objekt. I begge tilfeller tar medisinen seg av det siste, mens det første handler om det eksistensielle. Der handler det om å være kropp, om å uttrykke sin kropp, og om å stå i forhold til egen kropp. Som vil si å være noe levende, og derfor noe som inngår i et mysterium omkring hva liv er. Som kropp tar vi automatisk del i dette mysteriet.

Når jeg selv får kreft, vet jeg at den har med mitt liv å gjøre. Den har oppstått fra min kropp, muligens av en grunn, og den grunnen er jeg interessert i. Rett etter at jeg har fått beskjed om at kulen jeg har oppdaget nok er kreft, blir jeg først sint, men så skjer det noe merkelig på bussen hjem. Jeg kjenner en lettelse. Men hvorfor det? Kreft er jo kun fælt. Jo, det er som om jeg liksom har vært på rømmen i lang tid, og nå er jeg blitt tatt. Dermed vil det bli rettssak, og ting vil endelig komme på bordet.

Kan en flukt bli til en kreft? Kan en tvil på seg selv bli til kreft? Fjorten dager etter den første stadfestelsen får jeg svar fra biopsi. Nå er det ingen lettelse. Det er en litt hissig kreftform, jeg skal settes på fem ulike behandlingsformer, og selvsagt operere bort svulsten. «Jeg var i prinsippet kreftfri», skriver Line etter å ha gjennomført sin operasjon. Det var jeg etter min også, og etter det første sjokket med alt jeg skulle gjennom, finner jeg ut at jeg ikke er redd. Ordet «kreft» er farlig, men nå bestemmer jeg meg for å stole på legens ord om at de har fått ut alt sammen. Så hvorfor skal jeg da ha all denne behandlingen, som jo vil gjøre mye skade? Jeg takker nei til tre av dem. Det er nå tre år siden, og jeg er glad for valget mitt.

Selv om alt har en årsak, innebærer det å være menneske alltid å måtte forholde seg til grunner. Å få kreft er alltid også eksistensielt. Mor og datter Hjorth skriver og skriver, vi tar del i alle detaljene, for slik får man kanskje overtaket, eller slik får man skrevet seg inn i en tro? Det er rart å lese min mors papirer etter alle disse årene. En mor forsvinner jo aldri. Det er kamp å spore i notatene hennes, nettopp kampen for å kunne tro, til slutt også på døden, at døden ikke kommer som en dom eller noe urettferdig, men kanskje som en del av livet?

Aasne Jordheim