Illustrasjon: Ingvild Hauglid

Jeg spør meg hvorfor jeg blir værende i en idrett hvor kvinner gjentatte ganger undertrykkes og marginaliseres internasjonalt. Jeg har ikke noe annet svar enn at frihetsfølelsen i ringen overgår alt, selv om kjærligheten til sporten settes på prøve gang etter gang. 

Nervene forsvinner i samme sekund som gong-gongen går. Da er det bare to ting som gjelder: treff motstanderen og unngå å bli truffet. For meg er en boksekamp bare glede. Bokseringen er det eneste stedet i verden hvor jeg helt fri. I 3 x 3 minutter betyr livets og hverdagens frustrasjoner ingenting. Ingen forpliktelser eller forventninger, ingenting å huske på, og ingen oppgaver som skal gjøres. Boksekampen er altoppslukende. Minutter med total og uhemmet frihet. Hva kan vel være mer frigjørende for en kvinnekropp? 

En boksekamp er en grusom påkjenning for kroppen. Kampen i bokseringen er en krig på individnivå – dominer eller bli dominert. Den hardeste påkjenningen kommer likevel i forkant av kampen. Minuttene før jeg går opp trappa og trer inn i bokseringen er verst av alt. Det føles som om jeg går til min egen henrettelse. Kroppen er redd, og det krever alt jeg har ikke å feige ut. Mange ganger har jeg stått ved trappa opp til bokseringen før en kamp og lurt på hvorfor jeg gjør dette mot meg selv. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt?

I bokseringen er du helt alene. Det er ingen å gjemme seg bak, ingen å skylde på. Du blottlegger deg selv for et publikum, men å vinne en boksekamp er verdens beste følelse. Du legger igjen alt du er, alle dine krefter og vilje i ringen. For en kort periode er du uovervinnelig. Ingen annen arena i livet mitt har gitt meg samme følelse.

Hvis jeg skal sammenligne det å tape en boksekamp med noe, så må det være kjærlighetssorg. Å tape en kamp føles som om du nettopp har tatt kjæresten på fersken i å være utro. Hjertet knuses i tusen biter. Tårene renner, sinnet brenner, du er utrøstelig. De fleste boksere har kjent på følelsen av tap. Derfor er det helt legitimt å rope, banne og kjefte i sinne når man taper en boksekamp. Idrettskonkurranser gir rom for følelsesuttrykk på en annen måte enn andre arenaer, og intensiteten i en boksekamp er den beste måten å eksemplifisere idrettens emosjonelt frigjørende funksjon. Kanskje er den emosjonelle frigjøringen som kommer med boksekampen ekstra viktig for kvinnekroppen. Det er større aksept for at menn uttrykker sinne og aggresjon i offentlige rom, men idretten er en av få arenaer hvor takhøyden for emosjonelle utbrudd av denne typen er like stor for kvinner og menn. 

Jeg ble aldri en fantastisk bokser. Men boksehanskene har tatt meg lengre enn jeg kunne forestilt meg da jeg gikk inn i treningslokalene til Bodø Bokseklubb for første gang som 16-åring. Min første boksetrening kan best beskrives som kjærlighet ved første blikk. Jeg ble vilt og stormende forelsket i boksesporten. Kjærlighetsforholdet består. Siden den gang har boksing vært en del av hverdagen min, og det tror jeg alltid den kommer til å være. 

En ting jeg ofte har fått høre er at jeg ikke ser ut som en bokser. Det er fordi jeg har en kvinnekropp, og bokseren — han har en mannskropp. Boksing regnes som en av idrettens siste mannsbastioner, det er en idrett skapt av og for menn. Sportens tette historiske bånd til militær aktivitet og kamptrening for unge menn, preger boksing den dag i dag. Det er vel få ting som gir sterkere konnotasjoner til menn og maskulinitet enn nevekamp. Mange forbinder boksing med påføring av vold mot et annet menneske, handlinger som i større grad knyttes til menn enn kvinner, og slik har boksingen fått et urettferdig og stereotypisk image som en idrett for voldelige og ustabile menn. 

Boksesportens maskuline historie er krevende for kvinnene som bokser. Historisk har boksing ekskludert og marginalisert kvinners deltakelse. Kvinner har kjempet, og kjemper fortsatt, en hard kamp for å ta plass i boksesporten. De første kampene var for adgang til bokseringen, for å i det hele tatt få lov til å konkurrere. Deretter kom kampen for å få slippe inn i den olympiske bokseringen. I dag handler kampene i større grad om like vilkår og idrettspolitisk påvirkning. 

Historiske linjer: om utviklingen av kvinneboksing 

I amatørboksing ble ikke internasjonale mesterskap for kvinner arrangert før etter år 2000. Det første europeiske mesterskapet og det første verdensmesterskapet for kvinner ble avholdt i 2001. Det betyr at den internasjonale aksepten for kvinneboksing var relativt fersk når jeg forvillet meg inn i Bodø Bokseklubb for første gang i 2006. Selv om kvinner fikk lov til å konkurrere internasjonalt, var det tydelige forskjeller på herrene og damene. Når jeg begynte å trene boksing, fikk ikke kvinner lov til å bokse like lenge som menn. Kvinnekampene var kortere enn herrekampene. Damene bokset 3 x 2 minutter og herrene bokset 3 x 3 minutter. Kvinnekroppen kunne jo ikke tåle like mye juling som herrekroppen, fikk jeg høre. Rundene måtte derfor være kortere. Det var vanskelig for meg å akseptere, og jeg fikk følelsen av å være forelsket i noe som ikke elsket meg tilbake på samme vis. 

Selv om kvinneboksing så vidt var begynt å bli anerkjent som idrett internasjonalt da jeg strevde med å lære meg rette slag, hooks og uppercuts, så har kvinner vært en del av norsk boksing lenge før milleniumet. Skandinavia var tidlig ute med å tillate boksekamper for kvinner. I Norge og Sverige fikk kvinner konkurrere i boksing allerede sent på 1980-tallet, når det i resten av verden var det forbudt.

Fram til 9. september i 1984 hadde Norges Bokseforbund (NBF) forbud mot kamper for kvinner. NBF tillot først kvinner å konkurrere i boksing etter at en komité, oppnevnt av forbundet selv, fremla en rapport der de oppfordret NBF til å oppheve forbudet. Komiteen argumenterte med at NBF ikke kunne vise til noen fysiologiske eller anatomiske forskjeller som rettferdiggjorde forbudet mot kvinnekamper i boksing. Dermed var det urimelig å ekskludere halve den norske befolknings tilgang til boksing som konkurranseidrett, mente komiteen.

Som idrettsorganisasjon begynte NBF å jobbe aktivt for inkludering av kvinner på slutten av 80-tallet. Det tidlige arbeidet ga kvinner som bokser i Norge et forsprang sammenlignet med boksende kvinner i andre land. Jeg er evig takknemlig for kvinnene som bokset i Norge på 80-tallet, til alle de pugilistiske pionerene som tok den første kampen om plassen i ringen. Det kan umulig ha vært problemfritt. Uten dem hadde det kanskje ikke vært en selvfølge at jeg ble ønsket velkommen på boksetrening som 16-åring.

I 1988, samme år som jeg ble født, signerte presidenten av NBF et åpent brev til støtte for norske kvinner i boksing. I brevet skrev han:

Til alle norske kvinner som deltar i boksing; velkommen som boksere! Vår sport er krevende og hard. Historisk har den vært dominert av menn. Som kvinne vil du mest sannsynlig bli konfrontert med noen negative reaksjoner når du involverer deg i en idrett som tradisjonelt har vært reservert for menn. Vi i Norges Bokseforbund håper at du ikke vil bry deg om disse reaksjonene. Vit at alle medlemmer av styret i Norges Bokseforbund ønsker deg velkommen i vår idrett. Vi vet at kvinner vil bidra positivt til utviklingen av norsk boksing.

Organisatorisk har NBF støttet kvinner som bokser i 35 år. Fra min tid som novise husker jeg likevel ryktene om klubber hvor kvinner ikke var velkomne på trening. Dro du til feil klubb, kunne du risikere å få bank. Kanskje var det bare røverhistorier for å skremme oss jentene vekk fra boksinga. 

Norges tidlige start innen kvinneboksing ga resultater når det internasjonale bokseforbundet begynte å arrangere mesterskap for kvinner. Vi som begynte å bokse i denne perioden ble enormt motivert av å se at norske kvinner kunne lykkes i den internasjonale bokseringen. Norske kvinneboksere tok nesten årlig medaljer i EM og VM i perioden 2001-2009..Norge arrangerte også Europamesterskap for kvinner i 2005. Mesterskapet ble avholdt i Tønsberg og Cecilia Brækhus bokset seg til gullmedaljen i lett weltervekt.

I 2009 kom nyheten om at kvinneboksing skulle inn på det olympiske programmet. Det internasjonale bokseforbundet annonserte at tre av ti vektklasser for kvinner skulle inkluderes på programmet under OL i London 2012. For menn var alle ti vektklassene inkludert. Det irriterte meg grenseløst at vi skulle være fornøyd med det. Stadig fikk jeg høre at det var rettferdig, fordi boksingen var en mannsdominert idrett. Akkurat som om det var vår feil at ikke flere kvinner bokset. 

I forkant av OL foreslo det internasjonale bokseforbundet å gjøre det obligatorisk for kvinner å bokse i skjørt under kampene. Begrunnelsen var at det ville bli enklere for publikum å se forskjell på herre- og damekampene i ringen. Dessuten var det også elegant å se kvinner bokse i skjørt. Når forslaget kom, bristet hjertet mitt. Hvorfor blir jeg værende i en idrett hvor kvinner gjentatte ganger undertrykkes og marginaliseres internasjonalt? Jeg har ikke noe annet svar enn at frihetsfølelsen i ringen overgår alt, selv om kjærligheten til sporten settes på prøve gang etter gang. 

Når vi skjønte at forslaget om obligatorisk skjørt for kvinneboksere ikke var en spøk, mobiliserte kvinneboksere seg verden over. Det internasjonale bokseforbundet valgte til slutt å la kvinner velge selv om de ville bokse i skjørt eller shorts i den olympiske bokseringen. Det er fortsatt vanskelig for meg å godta at dette var en reell kamp for bare ti år siden.

Når kvinneboksing ble en olympisk idrett økte NBFs satsing gjennom prosjektet Female Box. Målsetningen for prosjektet var å motivere nye kvinneboksere, samt å forbedre etablerte toppbokserne til OL-kvalifisering. Den meritterte toppbokseren Henriette Birkeland Kitel ble ansvarlig som hovedtrener for prosjektet. Ved prosjektets oppstart i 2009 ble 24 kvinneboksere invitert til å delta. Etter ett år ble tolv kvinneboksere valgt ut som deltakere på Female Box Team, som hadde som hovedmål å kvalifisere boksere til OL i London 2012. Av de tolv var det fire kvinner som forsøkte å kvalifisere seg til OL under verdensmesterskapet i Kina, men ingen av de norske kvinnene klarte å kvalifisere seg til London. 

Siden 2010 har Norges Bokseforbund fortsatt å jobbe for større og bedre inkludering av kvinner i boksesporten, både i og utenfor bokseringen, gjennom prosjektet Female Box. Fremskrittene fortsetter. I 2022 fikk Norge sin første kvinnelige junior-verdensmester. Likevel gjenstår flere kamper før kvinneboksing likestilles med herreboksing.

Pågående kvinnekamp i boksing

Kvinneboksere har fortsatt betydelig færre utøverplasser i OL, sammenlignet med herrene. I 2022 hadde verdensmesterskapet for herrer over dobbelt så mye prispenger som verdensmesterskapet for kvinner. Dersom kvinneboksing skal vokse som internasjonal idrett er likevel den største utfordringen marginaliseringen av kvinners bidrag i boksesporten utenfor ringen. 

Kvinner er underrepresentert som dommere, ledere og trenere. I 2019 ble jeg valgt inn som første kvinnelige visepresident i NBF. Forbundet har aldri hatt en kvinnelig president. I mange land er det fortsatt en fjern drøm å se for seg en kvinne i et av toppvervene i det nasjonale bokseforbundet. Som trenere er vi også i mindretall. Omtrent 3% av boksetrenerne med internasjonal trenerutdanning er kvinner. Sånn var det da jeg sertifiserte meg som internasjonal boksetrener i 2018, og kvinneandelen er fortsatt den samme nå i 2023. Det er ingen tegn til stor fremgang. 

Forskning fra flere ulike land over tid viser hvordan kvinner marginaliseres i boksesporten. Marginaliseringen er både strukturell og kulturell. Den strukturelle kjønnsulikheten dreier seg om at kvinner får færre utøverplasser enn menn i OL, og at kvinner er systematisk underrepresentert i tillitsverv og topplederroller i nasjonale og internasjonale bokseorganisasjoner. Eksempelvis har det internasjonale bokseforbundet aldri hatt en kvinnelig president. I tillegg er det snakk om kulturell kjønnsulikhet ved at kompetansen til kvinnelige trenere, dommere og ledere trekkes i tvil og skaper situasjoner hvor kvinner må bruke mye tid og energi på å “bevise” at de er gode nok i rollen sin. 

Det er ofte små, men effektfulle handlinger som trekker kvinners kompetanse i tvil. Når jeg leder en treningsøkt, opplever jeg ofte at en mannlig trener går etter meg for å rette på instruksjonen jeg gir til bokserne. Indirekte sier slike handlinger at jeg ikke er en god boksetrener; at jeg ikke kan nok boksing. For disse mennene vil jeg aldri kunne nok boksing. Jeg vil aldri være en skikkelig boksetrener.