«Jeg går ikke i tog», «8. mars har utspilt sin rolle», «det er faktisk likestilling i Norge» eller «8. mars er bare en sektdag for venstresiden». Det er et sikkert vårtegn når de 8. mars-kritiske kronikkene begynner å poppe opp der du leser dine nyheter. Om du sitter og tenker at du skal sende ut ditt kontrære bidrag snarlig, anbefaler jeg deg å tenke deg om, minst to ganger. For er det noe både 2017 og 2018 har vist oss, er det at 8. mars fremdeles behøves. Den internasjonale kvinnedagen er ikke bare er en festdag der vi kan skåle for rett til selvbestemt abort, prevensjon, skolegang, stemmerett og andre feministiske milepæler. – Det også en høyst relevant kampdag. For kvinner i hele verden, selv for oss såkalte «privilegerte norske kvinner».

Det har blitt vitset mye om at «vi ikke tør å klemme hverandre lengre» på julebord. Eller det er vel egentlig ikke en vits en gang. Siv Jensen uttalte på tampen av 2017 (og på høyden av julebord sesongen) at: «det aller viktigste er at vi ikke må bli så redde for dette fokuset at vi slutte å klemme. Vi må ikke komme i en situasjon der vi får berøringsangst.» Det er altså det aller viktigste med #metoo. Tenker ofrene er fornøyde.

For alle som håpet at #metoo var over og at vi snart kunne gå tilbake til business as usual må 2018 ha kommet som et slag i trynet. Det viste seg at det slett ikke var over, for nå kommer konsekvensene. Nå har ord blitt til handling – dette blir det politikk av. Det viser de siste ukers mannefall oss.

Mens kvinner før holdt «klokelig kjeft» i frykt for å være den som ødela festen og for mange har seksuell trakassering vært så vanlig at det har føltes vanskelig å vite hvordan man i det hele tatt skulle få det bort. Men det er nå vi har momentum, og det må vi bruke. Styrken med med #metoo er at det har kommet så mange historier at kampanjen har blitt umulig å ignorere. Så la oss bruke årets 8. mars klokt. La oss bli så mange på Torgallmenningen at også vi blir umulige å ignorere. La oss samles mot seksuell trakassering.

Og det gjelder selvsagt også dere menn. Parodisk og talende nok virker det fremdeles som om folk lytter bedre etter når det er menn som sier fra. Som vi så da Alexander Schau startet sin beundringsverdige twitter-tirade. Kvinner hadde sagt det samme lenge. Men det var som folk lyttet ekstra nå. Så derfor trengs dere gutter også. For å vise andre menn hva som er god adferd, hvor streken går. 2018 kommer til å bli det historiske året der dere ikke lar kompisen gå over streken foran øynene deres.

Ja, for å komme den klassiske «8. mars-debatten» i forkjøpet. Parolene til 8. mars bestemmes alltid på demokratisk vis, på allmøte, og alle kan komme med forslag på forhånd. Du kan risikere å bli nedstemt eller at parolen din ikke får plass. Sånn har kvinnebevegelsen alltid organisert den internasjonale kvinnedagen. Årets 8. mars har arbeidsliv, seksuell trakassering, vold mot kvinner og internasjonal solidaritet som paraplyer, og jeg er overbevist om at alle kommer til å finne flere paroler de kan støtte opp om helhjertet. Kanskje kommer du ikke til å være enig i alle parolene, det pleier jeg ikke være selv engang, men det er alltid mange man kan støtte.

Så selv om du kanskje er uenig i synet på sexkjøpsloven eller om 6-timersdagen kan løse noen av likestillingsutfordringene, er du invitert med ut på gaten. Mot all kvinneundertrykkelse. For å vise fingeren til skjeve maktstrukturer, til menn som hater kvinner, menn som tråkker over grensen og som står i veien for sola.

La oss samle oss på gaten rundt #metoo, som vi gjorde i 2014 da kvinner og menn over hele landet sa nei til den kvinnefiendtlige reservasjonsretten. La oss i år bli historisk mange, for å støtte alle som har stått fram, for ungdommen, for internasjonal solidaritet og for fellesskap der det er plass til alle. Står vi sammen, står vi sterkere.