Illustrasjon: Sunniva Krogseth

Faren min døde i fjor, og jeg tenker bare på døden. Ikke dødelighet, men heller prosessen ved det å dø. Hvordan det ser ut. Eller hvordan det så ut for min far, eller riktigere sagt for oss, hans familie, som prøvde etter beste evne, men på klønete vis, å gjøre prosessen litt mer tålelig.

Dette er hvordan det så ut.

Å alltid vite nøyaktig hvor i huset faren din er, fordi du kan se hvor oksygenslangen snor seg, og faren din i den andre enden som om i bånd.

Å en dag, etter mange uker, holde slangen opp mot nesa di og kjenne hvor kald og hard og tørr lufta er, og forstå hvor stille faren din har båret dette 24 timer i døgnet.

Å være på apoteket og prøve å velge den mest diskré bleia for voksne, bare for å komme hjem til faren din som nekter å gå med dem. To uker seinere slutter han å kjempe, og dette gjør deg enda tristere.

Gulgrå hud som henger på et stadig mer synlig skjelett, samtidig som håret hans vokser og vokser.

Morgenmedisiner, frokost, flere medisiner, sokker, tøfler med antiskli, varmepute, avisa, lunsj, medisiner, YouTube, fotmassasje, ettermiddagslur, mellommåltid, middag, kveldsmedisiner, kveldsnyhetene, eple, ryggmassasje, sovemedisiner, senga, får ikke puste, får ikke sove, må tisse, har angst, Sobril, funker ikke, får ikke puste, får ikke sove. Morfin, morfin, morfin. I går, i dag, i morra. Å ønske at dette tar slutt slik at livet ditt kan begynne igjen, å ønske at dette aldri tar slutt fordi det vil bety at faren din er død.

Å sitte sammen og se på TV selv om du hater TV, men nå kjennes det bare fint og du lurer på hvorfor du brukte all den tida på å ønske at du og faren din kunne snakket mer sammen, når dere bare kunne sittet sammen og sett på TV.

At faren din viser deg den riktige måten å skjære kai choy på, og dere begge forstår at han gjør det fordi han er døende.

At du skjønner, når faren din vil snu allerede ved enden av kvartalet, at turen dere går den dagen er den siste gangen han kommer til å være ute.

At du registrerer hvor raskt blåmerker begynner å forme seg på albuene hans og andre steder der kroppen møter senga.

At faren din får en overmenneskelig styrke etter nesten en hel uke som sengeliggende, at du kjemper med ham og gir dose etter dose morfin og du og broren blir redde for å gi faren deres en overdose. At du ringer vakttelefonen til hjemmetjenesten i panikk og lærer at «aktivt døende» er et begrep. At du holder ham mens han raser og raser, og du ser at øynene hans ser noe, men ikke deg. At han dør, og du googler Dylan Thomas.

At du kjenner hvor lenge i ettertid kroppen hans avgir varme. At du kryper tilbake til madrassen på gulvet og når du våkner er han fortsatt død, men nå kald og grå og du klarer ikke å lukke øynene hans fordi øyelokkene har stivnet og du blir flau over å ha prøvd. At kroppen hans ikke er ekkel i det hele tatt, fordi det er faren din.

At du kaster deg over alt papirarbeidet selv om ingenting egentlig haster, men fordi det organisatoriske er noe du forstår. At du leser deg opp på sorg og hører på alle de relevante podkastene og snakker om sorgen din som om du har en slags kontroll over den.

At faren din nå er død og livet ditt kan begynne igjen, men unngår deg i stedet.

Denne teksten er publisert i Fett #4/23 KONTROLL.