Å sultefore roten
Landets kvinnesaksorganisasjoner har knapt penger til egen drift. Til tross for advarsler fra blant annet Likestillingsutvalget, har det gått fra vondt til verre. – Ståa er ikke god, fastslår professor Hege Skjeie.
La oss hoppe noen år tilbake i tid. I 2010 får Likestillingsutvalget, ledet av professor i statsvitenskap Hege Skjeie, et digert mandat der de skal drøfte prinsipper for utvikling av likestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse. Etter endt arbeid utgis det to rapporter hvor utvalget slår fast at det mangler noe så grunnleggende som en systematisk politikk for likestilling i utdanning og arbeidsliv. De foreslår blant annet en styrking av vernet mot diskriminering og seksuell trakassering, og anbefaler mer enn en dobling av driftsstøtten til organisasjoner på kjønnslikestillingsfeltet.
Slakter rød-grønn oppfølging
Det er snart to år siden den siste av Likestillingsutvalgets rapporter kom ut, og Hege Skjeie er ikke videre imponert over hvordan rapportene har blitt fulgt opp.
– Effektivt diskrimineringsvern er så å si bunnplanken i likestillingspolitikken. Men her klarte ikke den rød-grønne regjeringen å følge opp i det hele tatt. Det var rett ut sagt elendig prestert. Jeg synes det sier mye om den politiske viljen til å tenke nytt om likestillingspolitikken; at en flertallsregjering ikke sørger for et effektivt diskrimineringsvern når de får ny kunnskap her. Det ble de også kritisert for på stortinget – og det skulle bare mangle.
Likestillingsutvalget leverte to rapporter: «Struktur for like- stilling» og «Politikk for likestilling». Den første rapporten var en reinspikka institusjons- og virkemiddelanalyse.
– Jeg tror den rett og slett ble altfor tung å følge opp for et såpass svakt departement som BLD. Det var her vi anbefalte en sterkere satsning på likestillingsorganisasjonene – som det heller ikke ble noe særlig av. Kvinne- og likestillingsorganisasjoner står veldig svakt i dag, når vi ser på samhandlingen mellom myndighetene og sivilsamfunnet, sier Skjeie.
– Hva kan bli de langsiktige konsekvensene av dette?
– Ståa er ikke god. Likestillingsorganisasjonene når ikke fram med innspill til politikkutvikling. De er ingen kraftfull «motmakt» heller. Det er synd. Aktive organisasjoner kan både bygge demokrati nedenfra og ansvarliggjøre toppene – byråkrati og politikere – det er bare å se på miljøpolitikken for å ane hvilken rolle organisasjoner kan spille her. Jeg synes også at kvinne- og likestillingsorganisasjonene burde benyttet anledningen som rapporten ga. Der var de rett og slett for lite på hugget.
Må si nei til samarbeid
Siden regjeringsskiftet har mange som arbeider med feminisme og likestilling på grasrotnivå fryktet at situasjonen skal gå fra vondt til verre. Spesielt kvinnesaksorganisasjonene befinner seg i en svært sårbar økonomisk situasjon.
Mye kan tyde på at den økonomiske situasjonen bidrar til en betydelig svekkelse av kvinnesaksbevegelsen, noe som åpenbart er dårlig nytt for sivil innflytelse på politiske beslutninger.
Sosiolog og kjønnsforsker Margunn Bjørnholt maler et lite oppløftende bilde av den økonomiske situasjonen for landets eldste kvinneorganisasjon. Som leder i Norsk Kvinnesaksforening mottar hun flere ganger i uken forespørsler om spennende samarbeid fra kvinnesaksorganisasjoner og aktivister i hele Europa. Like ofte må hun bruke ubetalt arbeidstid på å forfatte høflige avslag på disse henvendelsene.
– Senest i dag har jeg nesten brukt en time på en lang utveksling hvor jeg måtte forklare situasjonen, at vi må si nei fordi vi ikke har noen ressurser, og at det sannsynligvis også vil gjelde alle andre frivillige organisasjoner de er interessert i å samarbeide med i Norge. De presses da over til å oppsøke andre, mer statlige kvasiorganisasjoner som har ressursene og pengene. Så det tar seg dårlig ut.
Bakgrunnen er at utenlandske kvinneorganisasjoner kan søke om penger til samarbeidsprosjekter finansiert av Norge gjennom EØS-ordningen, men slik ordningen er lagt opp går nesten ingen av disse midlene til de norske samarbeidsorganisasjonene. Med en situasjonen hvor disse knapt har penger til egen drift, blir derfor et slikt samarbeid ren utopi. Bjørnholt forteller at de europeiske aktørene blir rystet når de hører hvordan ståa er i Norge.
– Vært på hugget
Uavhengig av hvem som sitter med regjeringsmakten, har Norsk kvinnesaksforening over lengre tid kjempet for å bli tatt på alvor når det kommer til betydningen av en viss økonomisk forutsigbarhet. Driftsmidlene til landets kvinnesaksorganisasjoner, som må søkes om hvert år, har skrumpet inn over lengre tid. Hun er sterkt uenig i Hege Skjeies påstand om at kvinnesaksorganisasjonene har vært for lite på hugget.
– Vi har forsøkt, gjennom direkte henvendelser til både forrige og nåværende regjering og gjennom media å gjøre oppmerksom på situasjonen, uten å bli hørt. NKF får i år 133.000 i driftsinntekter. Det er ikke nok til å holde oss gående, og vi har derfor vært nødt til å legge ned medlemsbladet vårt. Også de andre medlemsorganisasjonene i Norges kvinnelobby har opplevd kutt i sine driftsmidler flere år på rad. Jeg så nylig et avisoppslag fra 2008 hvor det stod at det har vært en betydelig nedgang i støtten til kvinneorganisasjoner siden 2000, så dette er ikke noe nytt. Det er en teknisk grunn til at vi får stadig mindre å rutte med: Potten på rundt fire millioner som vi henvises til å søke på har stått stille mens stadig flere organisasjoner inkluderes i den samme ordningen.
Norges kvinnelobby uten støtte
Bjørnholt er også styreleder i Norges Kvinnelobby (NK) som ble stiftet i januar i år, etter et opplevd behov fra en rekke av landets kvinnesaksorganisasjoner for et felles forum. NK favner bredt, og består av kjernen av organisasjoner som jobber for kvinners rettigheter i Norge.
– Vi søkte om oppstartsmidler for NK i et år hvor det er veldig mye som skjer på kvinnesaksfronten, deriblant Nordisk Forum. Vi tok fatt i dette med Beijing +20 (den første store internasjonale kvinnekonferanse i regi av FN på 20 år, journ. anm.) og tok initiativ til en selvstendig skyggerapport. Vi ville også gjerne delta i Genève i begynnelsen av november hvor det holdes en stor samling som forberedelse til Beijing+20, men med avslag på søknaden om støtte kom- mer ikke NK til å være representert som organisasjon. Vi har imidlertid sendt vår skyggerapport til UN Women, og hele styret kommer til å være der i regi av sine representative organisasjoner. Og det er klart at vi her kommer til å fortelle om situasjonen i Norge, sier Bjørnholt.
Hun mener det ville vært naturlig om Norges Kvinnelobby ble nevnt med egen bevilgning i statsbudsjettet på lik linje med organisasjoner som Reform og FOKUS, slik at de som paraplyorganisasjon ikke konkurrerer om de samme midlene som sine medlemsorganisasjoner. Men til tross for møter både med Solveig Horne og Stortingets familie- og kulturkomité, er ikke NK nevnt med driftsmidler i forslaget til neste års statsbudsjett.
Radikale svensker
Mens man her hjemme er oppgitt over døvhørte politikere, er situasjonen en ganske annen i nabolandet i øst. Modellen til norske NK var da også Sveriges kvinnelobby (SK), en tilsvarende paraplyorganisasjon i Sverige, men som i skarp kontrast til den norske modellen ble startet på den svenske regjeringens initiativ og som i dag har månedlige møter med ministeren. Det var SK som tok initiativ til den store feministiske konferansen Nordisk Forum som samlet mange tusen mennesker i Malmø i sommer. Den svenske regjeringen bidro med 10 millioner kroner, altså 40 ganger mer enn Norges 250.000 oljekroner. Det bør også nevnes at de svenske kvinnesaksorganisasjonene får rundt omkring tre ganger så mye i offentlige driftsmidler som deres norske søstre. Vi må med andre ord snakke litt om Sverige.
– Det er årsaker til at situasjonen er så annerledes i Sverige, og det har blant annet med kjønnsforskningen å gjøre. Svenske politikere har blitt foret med ny teori om kjønn og makt på et helt annet nivå enn i Norge. Man har lykkes med å etablere felles måter å snakke om kjønn på som har vært mer radikale og som har lykkes med å flytte tyngdepunktet i kampen.
Mens «alle» bortsett fra Sverigedemokraterna er feminister i Sverige, viste en ny undersøkelse fra Norstat at så lite som 11 prosent av den norske befolkningen ønsker å påberope seg det samme.
– I Sverige tenker man radikalt om kjønn, og sammenhengen mellom kjønnsrelasjoner og makt har fått innpass i beslutningsgrunnlag for politikken. Feministiske forskere har fått mulighet til å utvikle deler av feltet. I Norge er noe av problemet at vi mangler denne teoretiske broen mellom forskning og politikk. Det har vært lite penger til kjønnsforskning i Norge, og det har derfor ikke blitt dyrket fram en bredde som også kunne gitt rom for en mer kritisk og materialistisk kjønnsforskning. Ressursfordeling mellom menn og kvinner har fått lite oppmerksomhet. Uten den nødvendige kunnskapen vil forvaltningen ende opp med å ta avgjørelser på grunnlag av foreldet teori og etter eget forgodtbefinnende.
Akademisk berøringsangst
Bjørnholt peker dessuten på det faktum at aktivisme ikke er særlig anerkjent i det norske akademiske miljøet. Berøringsangsten gjør sitt til å forsterke kløften mellom forskerne og aktivistene, som i en ideell verden burde ha fått servert nevenyttig forskning på jevnlig basis i kampen for strukturelle endringer.
– Med noen unntak har ikke norske kvinnelige akademikere i samme grad engasjert seg som feministiske aktivister i tillegg til sitt faglige virke. Men man trenger kunnskap, og alliansen mellom akademia og aktivisme er helt nødvendig for å bevirke endringer.
Likestillingsutvalget hadde nettopp svenske satsninger som inspirasjon når det gjaldt utvikling av det lokale likestillingsarbeidet.
– I Sverige utvikles likestillingspolitikk uavhengig av regjeringsfargen og den borgerlige regjeringen der brukte i alt 1.4 milliarder kroner på slikt aktivt likestillingsarbeid, sier Hege Skjeie.
Hun mener den viktigste forskjellen mellom svenske og norske tilstander på dette feltet er at vi har politikere og byråkrater som helst vil lage likestillingspolitikk på egen hånd.
– Vi har ingen tung tradisjon av faglige utredninger på likestillingsfeltet. Slike har vi først fått det siste tiåret; med ny diskrimineringslovgivning, med likelønnskommisjonen og med likestillingsutredningen. Mye likestillingssnakk er derfor ideologistyrt i Norge, mener Skjeie.
Å vanne bladene
Margunn Bjørnholt understreker at sulteforing av kvin- nesaksorganisasjoner er et globalt problem, og viser til Association for Womens Rights in Development (AWID) sin rapport Where Is The Money For Womens Rights? fra 2006.
– Dette var en studie av kvinneorganisasjoner i hele verden der man ønsket å finne ut hvordan det står til økonomisk og hvor pengene kommer fra. Globalt er organisasjonene små og mangler ressurser. Så til tross for at man har og har hatt en viss innflytelse på politikken, og til tross for at det forventes i FN at kvinneorganisasjoner skal spille enn veldig viktig rolle i prosessen videre etter Beijing +20, så slår denne studien fast at problemet med manglende res- surser er gjennomgående. Det er imidlertid mye penger i omløp fra private bedrifter til det man kan kalle kvinne- og jentesaker. Problemet er at disse pengene ikke er tilgjengelig for denne typen grunnorganisering; den langsiktige, varige pådriverrollen. Dette å skaffe seg kunnskap og hele tiden være der, ikke bare fra prosjekt til prosjekt.
AWIDs rapport fra 2013 har derfor fått det passende navnet Watering the leaves, starving the roots. Som resultat av at internasjonale selskaper har blitt pålagt til å ta sosialt ansvar, øses det penger over jenteprosjekter. Det bygges en skole her og en skole der, uten at de organisasjonene som driver det langsiktige arbeidet med å fremme kvinners rettigheter får finansiering og klarer å holde seg i live.
Hornes mainstreaming
De fleste kan nok enes om at Solberg & co hadde et imageproblem på likestillingsfeltet lenge før de i det hele tatt hadde rukket å ta over regjeringskontorene. I kraft av å være rød-grønne slapp kanskje forgjengerne lettere unna den helt store kritikken. Hege Skjeie slår da også fast at Solberg-regjeringen er presset på likestilling og bør komme opp med noen nysatsninger.
–Til nå har det jo mest handlet om reverseringer, altså hva regjeringen ikke vil ha av etablert likestillingspolitikk. Så utreder man diskrimineringsvernet på nytt i Barne- og likestillingsdepartementet. Vi får se om de klarer å gjøre noe med håndhevingen denne gangen. I hvert fall er spørsmålet om effektivt vern noe Solveig Horne har frontet som statsråd. Men hun skal ha gjennomslag i hele regjeringen, og det var der det skar seg sist.
Like før 8.mars i år meldte Solveig Horne at det skal la- ges ny likestillingsmelding. Den skal erstatte meldingen fra forrige regjering, og Horne varslet en ny retning for likestillingspolitikken.
– Horne har varslet at også denne skal bygge på Likestillingsutvalgets analyser. De er faglige og kan brukes av hvem som helst – så det er fint. Dessverre har Solveig Horne altfor stor tro på at såkalt mainstreaming faktisk fungerer, altså at andre departementer og andre statsråder er like opptatt av likestillingsspørsmål som det fagstatsråden blir nødt til å være. Det er feil. Det er de ikke. Horne burde nok lese den første rapporten vår en gang til.
Horne er tilfreds
Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne ser ingen grunn til å øke støtten til kvinnesaksorganisasjonene.
– De siste tre årene har støtten til kvinnesaksorganisasjo- nene ligget jevnt på rundt 4.7 millioner kroner. I likhet med den forrige regjeringen har vi ikke planer om å doble støtten til kvinneorganisasjonene. Vi har forståelse for at noen organisasjoner har en utfordrende økonomisk situasjon, og dette gjelder på flere politikkområder.
– Hvordan kan BLD forsvare en situasjon hvor grasroten av kvinneorganisasjoner i Norge så vidt overlever med den statlige støtte de mottar?
– Støtten til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner er holdt på noenlunde samme nivå de siste årene, noe jeg er tilfreds med. Vi ønsker å skape robuste økonomiske ordninger, enklere regler og mindre byråkrati for de frivillige organisasjonene. Det finnes også andre tilskuddsordninger der kvinneorganisasjoner kan søke om midler til aktivitetsstøtte. Dette gjelder for eksempel tilskuddsordninger innenfor voldsfeltet og integreringsfeltet.
Tekst: Hilde Staalesen Lilleøren
Redaksjonsmedlem i Fett
Illustrasjon: Ragnhild Heggem Fagerheim
- Norge har lovfestede forbud mot diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion, livssyn, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, nedsatt funksjonsevne, alder, midlertidig ansettelse eller deltidsansettelse.
- Diskrimineringsvernet ble i år tatt med inn i Grunnloven. § 98 i Grunnloven lyder nå: «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.»
Aktive organisasjoner kan både bygge demokrati nedenfra og ansvarliggjøre toppene – byråkrati og politikere – det er bare å se på miljøpolitikken for å ane hvilken rolle organisasjoner kan spille her.
Norges kvinnelobby (NK) ble etablert av åtte kvinneorganisasjoner i 2014, og er et samarbeidsforum for organisasjoner som har som formål å ivareta kvinners interesser. Arbeider for å fremme kvinners menneskerettigheter blant annet på grunnlag av FNs kvinnekonvensjon. (fra NKs hjemmeside)
Norsk kvinnesaksforening (NkF) ble grunnlagt i 1884 og er Norges eldste organisasjon som jobber for kvinners rettigheter og likestilling. Deres grunnleggende prinsipp er at kvinner skal ha samme rettigheter og muligheter i samfunnet som menn. Arbeider blant annet i en rekke FN-fora gjennom medlemskap i International Alliance of Women, der NkF er representert i styret. (fra NkFs hjemmeside)
