Ti år til! Ti år til!
Takk for festen, selv om det fortsatt er kake igjen. Vi i Fett er langtfra ferdigsnakka og vil gjerne ha flere med i samtalen.
Denne teksten er en lett omskrevet versjon av lederen i Fett#3 2014, i salg fra 12. september.
I går skjedde vår jubileumskonferanse i Oslo. Debatter, samtaler, foredrag, taler, og konserter (på bildet ser du Razika i aksjon) og en heidundrende fest. Det var en følelseslada dag for oss i Fett, hvor vi måtte klype oss selv i armen for å innse hva vi faktisk hadde klart å stelle i gang: en feministisk drømmedag med bredt temaspenn, konstruktiv kritikk som vi noterer oss i margen og, heldigvis, også ros. Hjertelig takk til alle dere som var med på å gjøre dette mulig, og til alle dere som kom.
På kontoret som jeg deler med redaktøren for ENO, spøker vi om at det å lage tidsskrift ikke er en jobb, men en livsstil. Spøken er først og fremst morsom fordi den er sann. I ti år har redaktører, redaksjonsmedlemmer, styremedlemmer, designere, skribenter, illustratører, korrekturlesere, arrangementsmakere og flere, brukt fritida si på å lage dette tidsskriftet. Seine nattetimer, tidlige morgener, helger og ferier. Noen har fått symbolske honorarer, de aller fleste kun lønn i den feministiske himmelen. Og likevel: Ti år!
Vi i Fett har satt oss fore å være en motstemme i den offentlig debattens stereotypiforsterkende forhold til kjønn og seksualitet. Vi vil være et feministisk rom for debatt, refleksjon, informasjon og tull. I årene som har gått har vi vært innom talløse tema, og vi er langt fra ferdigsnakka. I tillegg til å lage selve tidsskriftet, arrangerer vi konserter og debatter, holder foredrag, hjelper journalister med å finne kilder utenfor den mannlige allfarvei, skriver kronikker og lager fest. For å nevne noe.
Godt voksne mennesker med lang erfaring som konsumenter av samfunnsdebatt, lar seg stadig overraske over at vi som feminister ikke lever opp til den negative feministtstereotypien. Vi jobber mot diskriminering, men er ikke mannevonde. Sjokk og vantro! Det forteller oss at vi har en jobb å gjøre på veldig mange fronter. Så lenge fordommene skygger for folks evne til å få med seg budskapet, fungerer de som en patriarkatets internaliserte hersketeknikk i enhver sammenheng. Det er en helvetes jobb å hamle opp med, men noen må gjøre den, og vi vil ta vår del av ansvaret også i tida som kommer.
For at vi skal overleve videre, er vi avhengig av at Kulturrådet fortsetter å kjøpe oss inn til bibliotekene, at Fritt Ord fortsatt ser verdien i det vi gjør, og av at Bergen kommune fortsetter å støtte opp om både drift og arrangementer. Men først og fremst er vi avhengige av at du, kjære leser, fortsetter å lese oss, at du abonnerer, at du tar kontakt om du har noe du vil bidra med, og at du forteller vennene dine om oss. Vi trenger dere alle sammen, og mener samfunnsdebatten fortsatt trenger oss også.
Beste hilsen
Hilde Sofie Pettersen
Redaktør
