Born Good, Grown Bad

Tekst: Hedda H. Robertsen

Siden denne søndagen er første påskedag, tenkte jeg å skrive om gjenoppstandelse, å reise seg fra avgrunnen; et religiøst tema for den stille uke. Samtidig leste jeg Anne Carsons Norma Jeane Baker of Troy (2019) og la merke til flere ting der som stiger til himmelen, eller ganske enkelt fordamper. Det som følger er altså en nærlesning av Carsons skuespill, som jeg har lest som tekst, og anbefaler for de som søker lettelse i bokform.

Norma Jean Baker of Troy av Anne Carson.

Slik tittelen indikerer, er Norma Jeane Baker of Troy en sammenskriving av Marilyn Monroe (døpt Norma Jeane Baker) og Helena av Troja; ikoniske skjønnheter fra hvert sitt mytiske univers, gresk antikk og etterkrigstidens Hollywood. Mens Helena, gift med Spartas konge Menelaos, mot sin vilje ble bortført til den trojanske prinsen Paris, og slik forårsaket den trojanske krigen, begynte Monroes modellkarriere da hun på 1940-tallet ble oppdaget i en dronefabrikk der hun spraylakkerte fjernstyrte fly. Direkte eller indirekte var de begge forbundet med krig, opprustning og menn som falt i kamp, samtidig som de mest av alt er kjent for sin offentlige seksualitet, noe Norma Jeane påpeker i prologen der hun presenterer seg som «Trojas skjøge».

Anne Carson – poet fra Canada og professor i klassiske studier – har tatt skuespillet Helena, skrevet av Euripides og framført for første gang i 412 før vår tidsregning, og gitt det en moderne vri. Norma Jeane er Helena, Arthur Miller er Menelaos, mens Truman Capote, som skrev Breakfast at Tiffanys inspirert av Monroe, opptrer som skuespillets kor. Ifølge vaskeseddelen er Carsons tekst en «meditasjon over skjønnhetens destabiliserende og destruktive kraft». Vi skal ikke lenger enn til tredje monolog før Norma Jeane oppsummerer kjernen av historien i ett ord: «Voldtekt». Seksuell vold ligger som et trykk i hver setning, og i diktet «Persephone» som Norma Jeane siterer, om jenta som var born good, grown bad.

Elementene i boka som stiger til himmelen – eller svever, fordamper, transenderer – er blant annet:

Foto: Wikimedia commons

(1) Skya på omslaget; skya som et bilde på Monroes skjørt som blåser opp på en rist i New York, det blonde håret og den myke stemmen, latteren, poseringen og Truman Capote som sier at hun skal senke blikket, telle til fire og «få dem til å føle at de ser Norma Jeane naken / selv om du står der med klærne på».

(2) Skya som også er et bilde på atombomben; krysningen mellom Monroe og kjernekraft; testosteronet i en krig og kjemikaliene i håret. Fotografiene av «sexbomben» som vinket til soldatene i Korea; hun var den de lengtet hjem til. Sexbombe var ikke et begrep før 1954. Bombe er et lydord, på fransk bombardere, fra det greske drønn.

(3) Skya som stedfortreder, lokkemanøver, kopi. De opprinnelige tekstene er ikke enige om Helena faktisk ankom Troja, eller om hun strandet på veien. I flere versjoner er det kun en illusjon trojanerne og spartanerne sloss om – et spøkelse, fantom. Helena er delt i to, en kropp og et navn, og mens navnet har påført hele Hellas skam, befinner kroppen seg i «Nilens uskyldsrene strømmer». Paris har altså ikke fått en ekte kone: «Det er bare en hul forestilling – han har meg jo ikke!»

Mellom monologene i Carsons stykke er det sider med krigshistorie, der hun tar utgangspunkt i greske ord, etymologi og oppfatninger fra antikken til i dag. Ikke overraskende i en tid da så mye handler om hygiene, henger jeg meg opp i et avsnitt om det motsatte, nemlig det vi anser som skittent. «Hvordan definerer du skitt?» spør Carson under overskriften «konkubine». For de gamle grekerne var betydningen «matter out of place». Skitt er «noe som har krysset en grense» – det forvirrer, omrokkerer og smelter sammen form og kategorier. Det jeg påminnes når jeg leser, er at jeg foretrekker jo det «skitne». Carsons stil, en blanding av poesi og prosa, fagprat og sceneanvisninger, er per definisjon uren. Helena, som prøvde å integrere sin utenlandske kropp i Troja, og Marilyn, som vekslet mellom ektemenn og elskere, som i løpet av sitt korte liv hadde fire forskjellige etternavn, er begge eksempler på det utflytende, utsvevende, promiskuøse. Oppfatninger av renhet og skitt er nettopp knyttet til det kjønnede og seksuelle, slik at «konkubinen» i Carsons historietime har noe til felles med «barbaren» i det at hun er fremmed.

Gjennomgående i skuespillet plukker Norma Jeane opp strikketøyet sitt, samtidig som hun snakker med datteren Hermione på en «lufttelefon». Helenas første ankomst i litteraturhistorien er i Homers Iliaden der hun sitter i Priams slott og vever. Strikkingen, vevingen eller broderiet knyttes til historiefortelling, men også noe mer morbid: Helena vever slagsmålene som foregår utenfor vinduet hennes, og slik Carson påpeker, bruker Homer ordet å «drysse» når han beskriver håndarbeidet. Helena drysser døden inn i tekstilet slik man drysser sukker i en kopp med te. Klisjeen vil ha det til at tråden er mørkerød, en sammenblanding av sex, ekstase, blod og undergang.

På lignende måte er Norma Jeanes digresjoner en slags veving. Formen er monologer, hun strør ordene om seg og er sitt «eget kor». Det er noe løssluppent i språkbruken hennes, i et prosastykke der hun snakker om hvordan psykoanalyse har lært henne å fake orgasme. Rødfargen fra Helenas tråd gjengis også i Norma Jeanes talestrøm, der hun kontinuerlig veksler mellom det poetisk sanselige, seksuelle og konsumerende: «Begjær handler om å forsvinne. Du drømmer om en skål med kirsebær og neste dag får du et brev skrevet med rød saft».

Mens Monroes overdose av sovepiller er en del av hennes personlige mytologi, er Helenas død utelatt fra tekstene til Homer og Euripides. Hun har en begynnelse og et midtparti, men ingen slutt. Hellenernes gudinne svever dermed inn i en uendelighet, i vår kollektive bevissthet, i nye omskrivinger og oppsetninger av det klassiske stykket. I likhet med skya, opphører hun aldri helt å være en del av alt.

Med Norma Jeane Baker of Troy viser Carson at det mytiske, klassiske og åndelige kan finnes på et kjøpesenter i Los Angeles, eller en frisørsalong i Brentwood, like gjerne som i greske tempelruiner. I en påske med stengte kirkedører, som man aller helst bør ligge i egen seng, er det en god ting.

Siterte kilder:

Anne Carson. Norma Jeane Baker of Troy. Oberon Modern Plays, London, 2019. Sitatene er fritt oversatt av skribenten.

Red. Merk: Innspill til neste ukes brev kan sendes til redaktor@fett.no. Det er selvsagt lov til å være anonym.

Støtt Fett! Kjøp enkeltutgaver eller tegn abonnement i nettbutikken HER.

Share This