«Denne Gruppen»

Tekst: Hedda H. Robertsen

Forrige søndag påpekte en venninne at jeg ikke egentlig svarte på spørsmålet om hva som skjer med de single mennene i et stengt samfunn. Problemet var det at den single mannen jeg kjenner best hadde invitert meg hjem på middag, eller jeg hadde invitert meg selv hjem til ham og foreslått at vi kunne jo lage pizza, og fordi han er en som verdsetter privatlivet, tenkte jeg at det var mest hensynsfullt å la være å skrive om ham. Så skrev jeg om Rebecca Solnit og Dorothy Day i stedet, mens jeg lakket negler og lurte på hva jeg skulle kle på meg til kvelden. Å tilby livet sitt som case study er utfordrende i en tid da reglene for sosial omgang justeres fra en dag til den neste. Var det etisk forsvarlig å gå ens ærend for å kjøpe den pudderkosten i lockdownens første uke, slik jeg gjorde? Var det nødvendig å besøke min single venn forrige søndag og insistere på å sove over? Mandag 20. april gjorde i hvert fall den danske Sundhetsstyrelsen dette siste litt enklere, da de erklærte at single mennesker også kan ha sex. Den norske helsedirektøren kom med sin uttalelse et døgn i etterkant – det er lov til å gå på date, selv om sist jeg sjekket avventer Folkehelseinstituttet fortsatt en faglig vurdering av hvilke regler som skal gjelde for «denne gruppen». Vi kom altså til dag 42 før «denne gruppen» individer som muligvis har sex utenfor et regulert monogami ble tatt opp til vurdering. Ikke rart jeg har hatt moralske kvaler de siste ukene, og lurt på hva det vil si å være et anstendig menneske i 2020.

De siste dagene har jeg tenkt på illusjoner og desillusjoner. Været har vært nydelig, i parkene har det ikke virket som at det er et virus i omløp overhodet, folk snakker om å gå tilbake til normalen, mens andre igjen mener at apokalypsen er nær. Jeg har tenkt på en setning av Jia Tolentino, hun skriver i et essay om jeg-et i internettet at vår verden, konsumert som den er av kapitalismen, og mediert på plattformer der det personlige kanskje er politisk, men også rent kommersielt, «gjør kommunikasjon om moral veldig enkelt, mens faktisk moralsk liv er veldig vanskelig». De siste ukene har dette blitt forsterket, da vi har vært mottakere av en overveldende, katastrofal nyhetsstrøm som vi har kunnet gjøre lite annet med enn å sitte i sofaen og eventuelt spre meninger om på nett. På en måte har vi gjort mye nettopp ved å sitte i sofaen, men i gruppechatten, som består av 75 % single, har vi også opplevd at skamnivået har nådd nye høyder, og at de spesifikke retningslinjene for single har uteblitt.

 «Så, cirka en uke senere, kom det store dilemmaet med pudderkosten.»

På kvinnedagen hadde jeg for eksempel dårlig samvittighet fordi jeg ikke gikk i tog eller på et arrangement. Vi visste om smittefaren, men statsministeren la an en avslappet holdning, og siden å samle seg fysisk ved et banner er den klassiske formen for feministisk solidaritet, stakk det i meg at jeg heller lå i senga den dagen. Så, cirka en uke senere, kom det store dilemmaet med pudderkosten. Mens bollebakende småbarnsforeldre oppfordret til total isolasjon via sine foretrukne some-profiler, hadde jeg behov for å gå ut av leiligheten i hvert fall én gang i løpet av døgnet. All den tiden jeg ikke skulle treffe noen føltes det plutselig avgjørende å ta meg godt ut. Jeg begynte med et omfattende koreansk hudpleieritual hver morgen og kveld. Jeg ryddet klesskapet og gikk gjennom fotoalbumet på i-Phonen. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro eller mene om noe som helst, og slik er det fortsatt.

Denne våren har hittil vært middelklassens og monogamiets høysesong. Camilla Stoltenbergs eksempel med å invitere til middag der man holder to meters avstand ved bordet hjelper lite når man bor på 25 kvadrat. En venninne nevnte Zoe Leonards dikt «I want a dyke for president», og jeg siterer henne: «I want a single person in an ettromsleilighet for folkehelsedirektør». De sosiale restriksjonene har gjort det veldig tydelig hvilken livssituasjon man hadde i utgangspunktet – om man er et par i en trang leilighet, blir det en utfordring; om man er alenemamma eller bor i en generasjonsbolig, blir man også konfrontert med det, og om man er singel i en ettromsleilighet på St. Hanshaugen blir det en spesifikk erfaring. For min egen del har det vært ubehagelig å kjenne hvor avhengig jeg er av andre, hvor lite forberedt jeg er på unntak, hvor lite bærekraftig min egen livsstil er. I mars tenkte jeg at nå skal jeg bare bli et Zen-monster og skrive, men å «gjøre det beste ut av situasjonen» har vist seg å være ganske fjernt. Omtrent førti prosent av Norges husholdninger består av én person, så jeg antar at jeg ikke har vært helt alene i desperasjonen.

Den single mannen jeg kjenner best satt på balkongen med en øl og hørte på Drakes nye låt da jeg ringte på døra. Han tok jakken min mens jeg vasket hendene, i tilfelle jeg hadde kommet borti et virus i oppgangen, og vi satte oss ut siden det føltes som en sommerkveld. Jeg skal ikke skrive så mye om dette besøket (mandag morgen spurte han om jeg kom til å skrive om ham i «den brevkassa» nå, og jeg sa at jeg kunne heller ta det i en novelle). Da jeg gikk derfra senere på dagen følte jeg meg endelig levende igjen, som om jeg hadde vært i en langvarig vond drøm, og jeg visste ikke om jeg var helt ute av den, men det virket som at verden var i ferd med å åpne seg. I Bogstadveien møtte jeg en bekjent som var på vei til skredderen, vi stod på hver vår side av fortauet og pratet, han var lettet fordi han endelig kunne sende datteren i barnehagen, ellers var det business as usual, bortsett fra at han hadde hjemmekontor, men det var heller ingen krise. Jeg innså at jeg nok har en tendens til å innstille meg på kriser og gå all in, og at ikke alle har oppfattet den siste måneden som utgangspunktet for en revolusjon. Jeg vet ikke engang om jeg ønsker en revolusjon, kanskje trengte jeg bare en annen kropp å sove inntil.

Young woman writing a letter, av Federico Zandomenegi. 1874.

Venninnen min ville gjerne ha et konkret svar på hva de single mennene gjør nå, men siden jeg fortsatt pauser fra happn er det litt vanskelig å si. Dating har blitt et komplisert tema de siste ukene. I USA, der situasjonen er mer alvorlig, er et fysisk møte et større moralsk dilemma. Instagram fylles for eksempel med slagord av typen, «If they´re trying to hook up during social distancing, it´s a giant red flag». Norge er et annet tilfelle enn USA, men jeg føler likevel at innflytelsen fra internettet siver inn, og gjør dette til lydighetens vår, i tillegg til monogamiets. Under lydigheten er det også mye som bobler; menn som sender trakasserende meldinger, uønskede nakenbilder, eller som sletter matchen dersom man ikke ønsker å møtes med det samme. Kanskje ikke så rart da at mange kvinner foretrekker pausen og sølibatet fremfor å ta del i dating-app-spillet. Inntil videre kan vi i Norge i det minste fortsette å gå turer, som i en Jane Austen-roman, mens vi venter på tydeligere regler.

Sitert:

Tolentino, Jia. Trick Mirror, Reflections on Self-Delusion. Random House, London, 2019.

 

Red. Merk: Innspill til neste ukes brev kan sendes til redaktor@fett.no. Det er selvsagt lov til å være anonym.

Det koster å lage tidsskrift! Støtt oss og kjøp enkeltutgaver eller tegn abonnement i nettbutikken HER.

Share This