– Om ruspolitikk og rasisme 

Tekst: Mohamed Abdi

Illustrasjon: Kjersti Synneva Moen

Visste du at det brukes mer narkotika blant ungdommer i Oslos vestkant enn det gjør på Oslos østkant? Men at det er fortsatt større sannsynlighet for å bli straffet hvis du er fra østkanten? Nei? I så fall er du ikke alene.

Stadig oftere drøftes ruspolitikk i lys av rasisme, og hvilke konsekvenser den har for minoriteter. I sommer skrev for eksempel Robert Nyheim Jomisko på NRK Ytring: «Jeg har blitt lagt på magen i snøen, midt på vinteren i Jacob Aalls gate på Majorstuen i Oslo. Politiet fjernet skoene mine for å se at jeg ikke hadde gjemt noe i dem.»

Norsk ruspolitikk er ikke like voldelig og rasistisk som andre lands ruspolitikk. Men det er fortsatt en ruspolitikk som har forårsaket etnisk profilering og rasisme. Denne ruspolitikken er også en del av det som kalles for «den globale krigen» mot narkotika. I norsk sammenheng bekjempes ikke krigen først og fremst med våpen som den blir gjort i land som USA, Mexico og Filipinene. Men ved moralisme, avstraffelse og stigmatisering av rusbrukere.

Profilering og mistillit

Når jeg tenker på de verste rasistiske konsekvenser av ruspolitikken eller krigen så er det første som popper opp i hodet mitt: USA. Men visse aspekter av «amerikanske tilstander» fins også i Norge og vårt naboland Sverige. Går du rundt i Oslos gater hvor mange rusbrukere «henger» vil du legge merke til at denne gruppen i løpet av de siste årene har blitt like flerkulturell som resten av samfunnet. Før ville du kanskje tenkt at Oslos åpne rusmiljøer bestod av etniske norske menn og kvinner. I dag vil du se rusmisbrukere med minoritetsbakgrunn – kvinner og menn. Åpne rusmiljøer er i seg selv en minoritet blant alle rusbrukere i samfunnet. De fleste som bruker rus i vårt samfunn, gjør det hjemme eller inne.

For hva er vårt bilde av en vanlig rusbruker? Er det en mann i 20- eller 30-årene som snøvler og har knekk i beina og som blir jagd av vektere eller politifolk ved Gunerius? Eller er det den suksessrike forretningsadvokaten som har kontor i Bjørvika og et relativt stort kokain-budsjett? Grunnen til at jeg spør er fordi vi «vanlige borgere» ikke er noe annerledes enn de som «jakter» på rusbrukere i gatene og på nett. Politifolk er som alle oss andre – de har også sine fordommer om hva en typisk rusbruker er og hva en typisk selger er. Disse fordommene kan påvirke deres arbeid.

Bildebeskrivelse: To hvite ungdommer går på fylla mens en ungdom med minoritetsbakgrunn blir avhørt av politiet.

Illustrasjon: Kjersti Synneva Moen

Hvert eneste år gjennomfører forskere ved NOVA UngDataundersøkelsen. Dette er en gigantisk survey hvor de spør norske videregåendeelever over hele landet en del spørsmål om skole, fritid, helse, sosiale liv, altså alt som har med norske ungdommers hverdagsliv og skoleliv. Blant annet ungdommers forhold til rusmidler som alkohol og narkotika. Mange av disse funnene, som for eksempel bruken av cannabis er stabil over tid. Men legg merke til hvordan bruken blant ungdommer i Oslo fordeler seg. Da vil man se at østkantens bydeler har mye mindre forbruk av både alkohol og narkotika. Om man ser spesifikt på cannabis så vil man se at bruken av dette er dobbelt så høy på bydeler i vest som Ullern og Frogner sammenlignet med Østkantsbydeler som Alna og Stovner. I en NRK-sak fra 2018 blir likevel flere ungdommer fra Østkanten tatt og siktet for narkotikabruk.[1]

Noe av dette kan kanskje forklares med åpne og usynlige markeder. Salget i Oslo øst og særlig sentrum-øst (Grønland og Tøyen) skjer ute, mens folk på vestkanten kjøper og selger narkotika på internett eller i private hjem. Når du bor i en 200 kvm villa på Ullern så er det vel vanskeligere å bli tatt enn når du bor i en 50 kvm leilighet på Grønland som du deler med 5 andre i familien? Lignende tendenser ser man i andre land. Hvor narkotikabruken er lik blant hvite og svarte, men det er større sannsynlighet å bli tatt og dømt for det hvis du er svart amerikaner eller latinamerikaner (se også Michelle Alexanders bok The New Jim Crow).

Sosiale problemer har sosiale løsninger

Kriminologen Moses Deyegbe Kuvoame har i over 15 år forsket og jobbet med minoritetsungdom og rusmiljøer. Kuvoame som også var medlem av rusreformutvalget kom med en advarsel i kronikkform fjor vår i Aftenposten: «Den økende rekrutteringen av minoritetsungdommer i rusmiljøer i Oslo må tas på alvor». Han advarer samtidig mot ytterligere kriminalisering av ungdommene og troen på at mer tilstedeværelse av politi er eneste løsningen. Han avslutter med å etterspørre «(…) konkrete, strukturelle og institusjonelle endringer.» Kuvoame har også tidligere skrevet om etnisk profilering og hvordan dette vanskeliggjør arbeidet mot rusavhengig og minoritetsungdommer. Blant forslagene som Kuvoame tok opp i sin kronikk fra i fjor er å få ungdommene tilbake til skolen, hjelpe dem med å få seg en jobb og bopel. Det siste er særlig viktig fordi noen ungdommer som sliter til tider blir kastet ut hjemmefra. Havner man først på gata så er det enklere å komme i kontakt med gatemiljøer som ikke er bra. Kuvoames hovedpoeng er at man må løse sosiale problemer med sosiale løsninger. Profilering og straff var aldri noen effektiv løsning.

Når minoritetsungdommers bruk av rusmidler til og med er mindre enn vestkants ungdommers er det urovekkende at profilering finner sted. Unødvendige kontroller, «stop and frisk» er ikke bare amerikanske, men også norske tilstander. Forsker ved Politihøgskolen, Randi Solhjell og kollegaer gjorde for noen par år siden en nordisk undersøkelse om etnisk profilering og politikontroll. Undersøkelsen viste at det ikke lenger er et åpent spørsmål hvorvidt minoritetsungdommer blir oftere stoppet av politiet enn andre ungdommer. Mange av informantene til Solhjell viste mistillit til politiet som følge av disse stoppene. De følte seg stigmatisert og kriminalisert av det som skal være en etat som skal beskytte også dem. De unge informantene sa at de opplevde å bli sett på som trusler og skyldige. Det vanskeliggjør ikke bare politiets arbeid på kort og lang sikt, det øker også mistilliten til en viktig institusjon i samfunnet. Dette forsterker bare minoritetsungdommers utenforskap.

Rusreform

Helt på tampen av 2019, kom det ut en utredning mange rusreform-tilhengere hadde sett fram til. Det er snakk om NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp. Det er første gang i norsk historie at et utvalg har fått mandat til å se på hvordan man radikalt kan forandre norsk ruspolitikk. Mantraet «helsehjelp og ikke straff» og «sosiale problemer trenger sosiale løsninger» gikk fra å være marginalt standpunkt i norsk politikk og offentlighet til å bli nærmest tverrpolitisk. Denne reformen skal Stortinget etter planen ta stilling til våren 2021. Utvalgets flertall foreslår at man skal avkriminalisere bruk og besittelse av en rekke narkotiske stoffer som heroin, cannabis, kokain, khat, MDMA og sopp. Det har vært uenighet om antall gram, doser, mål o.l., men majoriteten mener at avkriminalisering må til. Utvalget tar ikke for seg – og hadde ikke heller mandat til å vurdere legalisering – som er å gå lengre, og betyr at man tillater bruk av narkotiske stoffer. Avkriminalisering, på den andre siden, betyr at man ikke skal bli dømt eller straffeforfulgt hvis man bruker visse rusmidler til eget bruk.

Det er ganske bred enighet om at en rusreform trengs på tvers av norske partier. Men hva som legges i begrepet «rusreform» er forskjellig ut ifra hvem du spør. Mens noen mener vi må gå lengre, og at legalisering er nødvendig for en bedre ruspolitikk, vil andre si at avkriminalisering er nok eller et bra utgangspunkt (første steg); andre vil kun utbedre behandlingstilbudet og minske stigmatisering, uten å avkriminalisere. Avkriminalisering av å bære brukerdoser var det utvalget kom fram til og var enige om – med unntak av en dissens fra politiets representant som ønsket fortsatte straffereaksjoner mot rusbruk. Dette mindretallet argumenterte med at dette gjelder særlig når det er snakk om unge rusmisbrukere. Mindretallet vil dermed åpne for alternative straffereaksjoner fordi de mener at man må skille mellom de som er avhengig av narkotika og de som «bare» eksperimenterer. Sistnevnte gruppe bør fortsatt straffes for å hindre økt rusbruk blant særlig unge, var resonnementet. Utvalget har uansett ikke siste ord eller punktum i debatten om ruspolitikk, det har Stortinget. Om den blir vedtatt er i skrivende stund et åpent spørsmål. For mange er avkriminalisering svært kontroversielt.

Mest interessant i denne sammenhengen er hvordan ruspolitikken rammer forskjellig ut ifra bakgrunn som klasse og helse. Her savner jeg mer fokus på forholdet mellom klasse og etnisitet og særlig problematikken rundt etnisk profilering og etnisk diskriminering. Hvem har størst sannsynlighet for å bli straffet/få straffereaksjon for narkotikabruk? Og er det forskjell mellom straffeutmåling? Disse og flere spørsmål er nødvendige å undersøke nærmere i fremtidig utvalgsarbeid.

Krigens kostnad

Man skulle jo tro at en krig som har kostet millioner av menneskeliv og som har vart i 50 år ville fått de fleste fornuftige politikere og mennesker generelt til å ønske en våpenhvile eller fredsmekling eller noe som kan stoppe den enorme menneskelige, sosiale og økonomiske kostnaden en slik krig forårsaker. Men denne krigen har ikke vakt samme reaksjoner som eksempelvis Vietnamkrigen. Først og fremst fordi dette er en krig som er grunnleggende annerledes enn andre kriger, den er mer abstrakt og fiendebildet mer diffust. Og ikke minst fordi man ønsker å bekjempe noe som er umulig å bekjempe. Denne uendelige krigen er krigen mot narkotika som ble initiert av Nixon i 1971. Og her er alle tapere. Den rammer og straffer først og fremst de svakeste i samfunnet, i form av overdosedødsfall, fattigdom, manglende helsetilbud og rasisme. Den fører til at hundretusener av mennesker blir utsatt for profilering og massefengsling. Denne krigen ødelegger familier, lokalsamfunn og til og med nasjoner (f.eks. narkotikakrigen i Mexico). Dette er en krig som har gitt autoritære statsledere som Rodrigo Duterte i Filippinene, og gulf-emirer retten til å innføre dødsstraffer og henrette tusenvis av mennesker uten noe som helst rettergang og dom.

Hvordan er det i Norge? Vi har heldigvis ikke en Duterte her til lands. Men i 2019 – året før pandemien døde 275 mennesker av overdose i Norge. Dette var litt lavere tall enn 2018, men høyere enn 2017, ifølge FHI. Bak dette tallet finnes det like mange menneskeskjebner. Disse menneskene har alle slags bakgrunn og kommer fra alle slags sosiale lag i det norske samfunnet. Men menn fra lavere sosiale lag med dårlig helse er fortsatt overrepresentert i den norske overdosestatistikken. Deres død kunne vært unngått hvis vi hadde hatt en helt annen ruspolitikk enn det vi har i dag. Å skrive noe slikt er ikke ønsketenkning eller bombastisk – det er tvert imot en orientering mot virkeligheten. Den strenge ruspolitikken vi fører i skrivende stund har en direkte sammenheng med disse lidelsene og dødsfallene. Dette tallet er alltid viktig å ha i bakhodet når man skal diskutere norsk ruspolitikk. Fordi det er akkurat det som er kjernen av denne debatten, det er dette det egentlig handler om: Å redde liv og forbedre kårene til mennesker.

Den rasistiske krigen 

I 2016 ble et hårreisende utsagn fra John Ehrlichman som var rådgiver for president Richard Nixon spredd rundt på nett. I dette utsagnet sier Ehrlichman at Nixon administrasjonens kampanje i slutten av 60-tallet og inn i 70-tallet handlet ikke først og fremst om å bekjempe narkotikabruk og narkotikakriminalitet – men å bekjempe venstresidens krigsmotstand (Vietnamkrigen) og ramme svarte amerikanere. Krigen mot narkotika ble startet av Nixon for å gjøre livet vanskeligere for deres politiske motstandere på venstresiden og den svarte minoriteten i USA. Dette utsagnet og historien bak den moderne narkotikakrigen i USA viser at dette var først og fremst en rasistisk krig. Det var også en krig mot de fattige. Den amerikanske forfatteren James Baldwin sa det treffende for over 60 år siden: «Alle som noen gang har slitt med fattigdom vet hvor ekstremt dyrt det er å være fattig.»  Fra dens spede begynnelse til i dag så er dette en krig som har ført til massefengsling av unge minoritetsmenn, ødelagt afro-amerikanske lokalsamfunn og eskalerte raseprofilering.

Ved begynnelsen av Bill Clintons presidentperiode ble Crime Bill (1994) lagt fram. Dette lovforslaget var med å drive fram den rasistiske krigen mot narkotika i 90-tallet. Den førte til ytterligere marginalisering av svarte amerikanere og førte til mer raseprofilering i en rekke storbyer. Et av de verste kapitlene er fra New York-politiets bruk av «stop and frisk»-strategien som gikk primært utover svarte amerikanske og latinamerikanske unge menn. Ifølge Michelle Alexander (2012), jusprofessor har USA fengslet en større andel av sine etniske minoriteter (svarte og latinamerikanere) enn apartheidregimet i Sør-Afrika gjorde med sin svarte majoritetsbefolkning.

Vårt hykleri

Mens jeg skrev denne teksten var vi inne i enda et pandemiår og nedstenging av samfunnet. Den 23.januar ble det bestemt at 25 Østlandskommuner skulle stenges helt eller delvis som følge av at det ble funnet mutert virus i Nordre Follo kommune. Et av disse tiltakene var å stenge Vinmonopolet. Dette var også det tiltaket som ble reversert raskest og det endte i grunn med «bare» at Vinmonopolet var stengt en søndag, som det vanligvis er. Stengingen av Vinmonopolet ble reversert i lynfart. Ikke bare på grunn av press fra kunder og næringslivet, men fordi salg og kjøp av alkohol  av mange mennesker ikke blir sett på noe som bør føre til straff, de mener tvert imot at det burde være tilgjengelig for myndige personer å skaffe seg, oppbevare eller bruke. Det synet vi har på alkohol som er et rusmiddel med mange samfunnsøkonomiske, helsemessige og personlige kostnader illustrer hvordan ruspolitikken og den såkalte krigen mot narkotika er hyklersk. Vi lar politiet jage rusbrukere som bruker heroin, profilere ungdommer som bruker cannabis og vi aksepterer overdosedødsfallene fordi vi tenker at rusbruk er umoralsk – en moralsk karakterbrist hos enkeltmennesket – noe som burde straffes på en eller annen måte. Det vi trenger er ikke bare å avkriminalisere eller legalisere – men å forstå narkotika på den samme måten som alkohol. Vi må forbedre helsetilbudet til de tyngste brukere, slutte å profilere ungdommer og moralisere. Jeg tror vi har en lang vei å gå før vi har kommet dit – men kanskje tar vi noen skritt denne våren.

Denne teksten er publisert i Fett 1/21 som har tema RUS. Kjøp og les hele utgaven, eller tegn Fett-abonnement HER.

 

 

 

 

 

 

REFERANSER

«The racial dimension of mass incarceration is its most striking feature. No other country in the world imprisons so many of its racial or ethnic minorities. The United States imprisons a larger percentage of its black population than South Africa did at the height of apartheid.»

The New Jim Crow: Mass Incarceration in the Age of Colorblindness, 2012, Michelle Alexander

(…) Anyone who has ever struggled with poverty knows how extremely expensive it is to be poor; and if one is a member of a captive population, economically speaking, one’s feet have simply been placed on the treadmill forever.»

Nobody Knows My Name, (1961), James Baldwin

Narkotikautløste dødsfall 2019, Folkehelseinstituttet: https://www.fhi.no/nettpub/narkotikainorge/konsekvenser-av-narkotikabruk/narkotikautloste-dodsfall-2019/ (Lest 31.01.21)

Flere unge blir tatt for cannabis på østkanten – selv om det røykes mer i vest, NRK

https://www.nrk.no/osloogviken/flere-unge-blir-tatt-for-cannabis-pa-ostkanten-_-selv-om-det-roykes-mer-i-vest-1.14112100  (Lest 31.01.21)

“Legalize it all: How to win the war on drugs”, Dan Baum, 2016, Harper Magazine

https://harpers.org/archive/2016/04/legalize-it-all/ (Lest 31.01.21)

UNGDATA, NOVA
https://www.ungdata.no/ (Lest 31.01.21)

NOU 2019: 26: Rusreform – fra straff til hjelp

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-26/id2683531/ (Lest 31.01.21)

Minoritetsungdom i rusmiljøer i Oslo må tas alvorlig, Moses D. Kuvoame, Aftenposten

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Wb5LpK/minoritetsungdom-i-rusmiljoeer-i-oslo-maa-tas-alvorlig-moses-deyegbe-k (Lest 31.01.21)

Minor harassments: Ethnic minority youth in the Nordic countries and their perceptions of the police – Mie Birk Haller, Randi Solhjell, Elsa Saarikkomäki, Torsten Kolind, Geoffrey Hunt, David Wästerfors, 2018                                                                  https://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1177/1748895818800744 (Lest 31.01.21)

Minoritetsungdom blir oftere stoppet av politiet, Forskning.no

https://forskning.no/kriminalitet-partner-politihogskolen/minoritetsungdom-blir-oftere-stoppet-av-politiet/1280915 (Lest 31.01.21)

Det går i svart, Robert Nyheim-Jomisko, NRK Ytring

https://www.nrk.no/ytring/det-gar-i-svart-1.15040393 (Lest 12.02.21)

 

[1] Se også side 253 i Rusreform-rapporten.

Share This