Tekst: Hedda H. Robertsen

Feministiske utopier og et utvidet kjærlighetsbegrep

I gruppechatten her om dagen lurte vi på hva som skjer med de single mennene når samfunnet er stengt. Blir de mer desperate, og mindre selvsensurerte på melding? Trekker de seg tilbake i sine foretrukne huler og skriver den store pandemiromanen? Får de mer tid til brødbaking og å dyrke sine hobbyer, eller faller de inn i apatien?

«Åh Dick, dypest sett føler jeg at du også er utopisk,» skriver Chris Kraus i et av brevene i den tidligere nevnte brevromanen. Bokas Chris insisterer på nærheten mellom henne og den utilgjengelige cowboyen, selv om de er geografisk separert. «Vi gjør denne reisen sammen,» skriver hun i et annet brev, når hun planlegger en biltur på tvers av USA. «Jeg vil aldri være alene.»

I Love Dick, av Chris Kraus, 1997.

Med I Love Dick viser Kraus forbindelsen mellom håp og feminisme; et utopisk prosjekt hun deler med essayisten Rebecca Solnit. I A Paradise Built in Hell (2009) skriver Solnit om de nye fellesskapene som oppstår i en katastrofe. Boka undersøker det politisk omveltende potensialet i kriser, fra jordskjelvet i San Francisco i april 1906, til den tropiske orkanen Katrina i august 2005. Hun beskriver sin egen erfaring etter jordskjelvet i California i oktober 1989, da hun ble «kastet inn i en intenst absorberende tilstedeværelse». Bagateller fra hverdagslivet, personen hun tidligere hadde vært sint på, spilte ikke lenger en rolle. Enda mer overrasket ble hun av å møte andre mennesker i nærområdet som rapporterte om en lignende erfaring; en form for fornøyelse og glede midt i ulykken. Kollapsen i samfunnet, bruddet i de vanlige rutinene, gav dem en forsterket følelse av solidaritet og målrettethet. «Vi har ikke engang et språk for denne følelsen, der det herlige kommer pakket inn i det fryktelige, glede i sorg, mot i frykt. Vi kan ikke ønske katastrofer velkommen, men vi kan sette pris på responsene, både praktiske og psykologiske».

Torsdagen da Norge stengte hadde jeg besøk av en venn som hjalp meg med å montere et skap. Han sa at han var nesten litt takknemlig for å oppleve situasjonen, siden det er tross alt en unik erfaring. Senere har vi gått tur langs pilegrimsleden, siden det er mine nærme omgivelser, og han har snakket om rare drømmer og perspektiver som flytter seg veldig raskt. Selv har jeg også vært merkelig oppspilt av unntakstilstanden; en følelse som har forvirret meg siden nyhetene tegner et dystert bilde. Solnit kaller det «den skremmende gleden i katastrofer». I all sin grusomhet viser tragedier hva som er mulig. De vekker spørsmål om menneskelig natur, om vi dypest sett er altruistiske eller egoistiske, om vi sørger for oss selv først og fremst eller også for den eldre nabodama. Og de gjør det plutselig åpenbart hva som betyr noe i hvert enkelt liv.

A Paradise Built in Hell, først utgitt i 2009.

Det skal sies at jeg begynte å lese A Paradise Built in Hell fordi en happn-crush anbefalte den, akkurat som jeg en gang begynte å høre på hip hop fordi han jeg var forelsket i, elsket hip hop. Men det gir jo håp for de single mennene at de leser Solnit. Mens vi gikk pilegrimsturen vår, påpekte vennen min at det kanskje ikke var den beste ideen å skrive om dating og korona, siden det skjer vel ikke så mye. Det hadde han rett i; da jeg logget på happn etter et par ukers pause, hadde flere av dem jeg chattet med i mars slettet meg. Jeg vet ikke om de har møtt noen andre eller om de bare var utålmodige. En annen skrev at han pusset opp seilbåten for å dra ut på vannet.

«Nyere tids historie er historien om privatisering; ikke bare av økonomien, men av personlig begjær, drømmer og forestillingsevne.» 

Solnit ønsker å utvide kjærlighetsbegrepet. Hun skriver at nyere tids historie er historien om privatisering; ikke bare av økonomien, men av personlig begjær, drømmer og forestillingsevne. Vi mangler et språk for offentlige følelser, mener hun. Forestillingsevnen krymper av markedsføring og reklame som gir oss bilder av private hjem, privat tilfredsstillelse, privat kjærlighet, mens det kollektive svekkes. Hun lurer på hvor altruismen og idealismen kommer inn i oppfatningen vi har av den menneskelige psyke. Har vi et bilde av sjelen på sitt mest altomfattende?

Gabriel Metsu. A Women Writing A Letter, ca. 1662-64.

Den religiøse aktivisten Dorothy Day fungerer som eksempel i Solnits bok; som åtteåring var hun vitne til jordskjelvet i San Francisco og det sosiale engasjementet som oppstod i etterkant. «Det jeg husker best om jordskjelvet var den menneskelige varmen og vennligheten etterpå,» skrev hun i en senere artikkel. Følelsen av mulighet som festet seg da hun var barn, styrte resten av livet, i et søk etter et større selv og et mer omfavnende samfunn. Days biografi er inspirerende og fylt av motsetninger –  etter å ha skilt seg fra ektemannen, konverterte hun til katolisisme, samtidig som hun var anarkist, feminist, journalist og revolusjonær. Sammen med aktivisten Peter Maurin grunnla hun The Catholic Worker-bevegelsen, som fortsatt eksisterer i dag, og jobber for «revolusjon i hjertet». Livet hennes er et eksempel på kjærlighet som går forbi det personlige og private – som utvider kategorier og forbinder det spirituelle og radikale. Ifølge Solnit var det katastrofen i 1906 som plantet frøet til de revolusjonære gjerningene.

A Paradise Built in Hell demonstrerer det motsetningsfylte i menneskesinnet og tiden vi lever i. Gode og dårlige ting skjer ofte på samme tid. Krisene vi står i er reelle, men de kan også tvinge frem de menneskene vi heller ønsker å være, og vekke en ny takknemlighet for det som allerede finnes.

For Day var bøker og ideer «blant de andre formene for kjærlighet». Å elske og tilbe noe høyere enn oss selv er et grunnleggende behov for mennesket, mente hun, og regnet Dickens og Dostojevskij som en del av sitt åndelige liv. I min nåværende karantenemodus føles hennes ekspansive forståelse av kjærligheten både nødvendig og vilt stimulerende.

Tross alt er det noe befriende i å ikke få det man vil ha. Mens de virtuelle crushene sletter meg eller utsetter avtaler på ubestemt tid har jeg fått anledning til å utvikle min indre nonne. Det er heller ikke så dumt.

Siterte kilder:

Kraus, Chris. I Love Dick. Semiotexte, Los Angeles, 1997.

Solnit, Rebecca. A Paradise Built in Hell. Penguin Books, New York, 2010.