Det iboende politiske i den kvenske litteraturen

I dag er det kvenfolkets nasjonaldag. I den anledning deler vi M. Seppola Simonsen sitt bidrag i Fett 1/23 - KAMP, som kom ut for et par uker siden. Hen har nylig blitt nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for sin debutbok “Hjerteskog // Syđänmettä“. Onnee kväänikansan päiväle!

Byline inn her

Bilde: Hosmich, CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons

Om flagget: Kvenenes flagg eller «kvenflagget» er designet av Bengt Johansson-Kyrö, som har hentet motivet auringonkukka (solrosen) fra käsityös (den kvenske husflidskulturens) tradisjonelle motivkrets.

 

 

 

Tekst: M. Seppola Simonsen

På godt og på vondt kan vi stole på at litteraturen gjenspeiler samfunnet vårt. Vi lar oss inspirere av poesi og prosa som utforsker alt det fantastiske verden har å by på, og vi anvender litteraturen for å bevare vårt språk og kulturelle uttrykk. Samtidig, i sin korrigerende funksjon, benytter vi litteraturen til å reflektere samfunnets mangler, med mål om å transformere det. Derfor er litteraturen, som kunstutrykk og som ytringsinstans, et nyttig redskap i en kamp for et bedre samfunn. Spesielt innenfor urfolk- og minoritetslitteratur kan vi se viktigheten av både litteraturens evne til å bevare og utforske det som vi verdsetter, og til å kaste lys på de problemene som behøver oppmerksomhet.

Jeg er en kvensk forfatter som har skrevet en kvensk bok på norsk. Vi kvener er en etnisk nasjonal minoritet, som kommer fra – og oppholder oss hovedsakelig – i de nordligste to fylkene i Norge. I over hundre år har vi blitt utsatt for en brutal fornorskningspolitikk som har hatt store konsekvenser for språket vårt og kulturen vår. Ifølge en nyere rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter har en av seks nordmenn aldri hørt om kvener, og ni av ti meddeler at de ikke har lært noe særlig om oss. Derfor, når noen spør meg hva kvensk litteratur er, spør de ikke hovedsakelig om litteraturen. Det de lurer på er i første omgang hvem kvenene er. Det er ikke et spørsmål som inviterer kompleksitet, som handler om holdninger og kultur, samfunnsorganisering eller kunst, ikke engang språk. Det er et spørsmål som blottlegger en mangel på grunnleggende kunnskap om sammensetningen av den norske befolkningen.

Litteraturen brukes ofte som et brobyggende verktøy, og med god grunn.

På tvers av etnisitet, politisk tilhørighet, klasse og religion kan litteraturen hjelpe oss å skape forståelse for det som er fremmed for oss.

Det er ofte enklere å fordøye eventuelle forskjeller vi har, når vi kan lese en fortelling om en karakter som vi ellers har sympati for, noe som litteraturen fasiliterer. Poesien kan også sette ord på følelser som ellers er fremmede for oss, men for at vi skal kunne utnytte denne brobyggende tendensen iboende i litteraturen, må vi først klare å nå ut til de som har andre meninger eller kunnskaper enn oss selv. Her oppstår et sentralt dilemma for flere minoritetsforfattere: Hvem skriver vi egentlig for?

Det er et vanskelig spørsmål å forhandle, og ikke minst besvare. Som kunstner vil man gjerne gi tilbake til sin egen gruppe, men kanskje er den beste måten å gjøre det på gjennom å lære opp befolkningen for øvrig? Derfor ender minoritetslitteraturen ofte opp med et delt publikum, og dermed med et delt formål. På den ene siden kan en kvensk forfatter skrive for andre kvener, med det formål å skape representasjon, dokumentere kultur og dele opplevelser. Om man skriver på kvensk vil dette være hovedmålet, ettersom det er få utenforstående som har lært seg språket. Dessverre er det i dag også flere kvener som ikke snakker språket enn det er aktive språkbrukere. På den andre siden skriver vi for en leser som ikke vet hvem vi er – de 1/6 eller 9/10 – som tross alt utgjør en større andel av det litterære markedet. Ikke bare som lesere, men også innenfor industrien. Man kan se langt etter en etnisk minoritetsredaktør eller urfolksforlegger, da spesielt utenfor gruppens eget kjerneområde.

Det er viktig at informasjon og forståelse for det kvenske spres, slik at kulturen kan få den samfunnsomdekkende støtten som kreves for en effektiv revitalisering. Likevel føles det ambivalent å skulle skrive kun til fordel for utenforstående. For kvensk litteratur er ikke en opplysningstjeneste, og kvenske forfattere er ikke samfunnsfaglærere.

Det er fullt mulig å selvstendig oppsøke informasjon om sammensetningen av den norske befolkingen, også for de som ikke tilhører noen minoritet.

I min egen diktsamling har jeg brukt kvenske ord, men ordene står i ordbokform. Dette er fordi jeg ikke vil utgi meg for å kunne språket, selv om jeg bruker det. Det er også fordi jeg ønsker at man skal kunne søke opp ordene man ikke kan. Likevel har jeg fått tilbakemelding på at det mangler en ordliste bakerst i boka. Det burde kanskje ikke overraske, men majoriteten har visst seg å være veldig ukomfortable i møte det det de ikke forstår – med det som kanskje er uforståelig for dem. Som om det eksisterer en rett til å forstå, og attpåtil til å få forklart det som er fremmed. Selv jeg står på utsiden av min egen kultur og mitt eget språk, og har måtte ta til takke med ikke å forstå. Kanskje er det poenget?

Vi er ikke mange forfattere som skriver om den etniske minoritetstematikken i dag, spesielt innenfor det som regnes som legitim litteratur av media og bokindustrien. Det vil si litteratur som publiserer på anerkjente forlag, og som kan leses i norske biblioteker og kjøpes i bokbutikker. Om dette så er en for snever definisjon av litteratur kan godt diskuteres, spesielt med tanke på den diskursive makten utøvd av stat og majoritetssamfunn, og urfolks- og etnisk minoritetslitteraturs lange tradisjon for muntlig fortelling til fordel for det skriftlige. Uansett betyr dette at jeg, og det fåtall andre anerkjente kvenske forfattere, ofte havner i den situasjon hvor vi pålegges rollen som talsperson for vår identitet, spesielt i møte med majoriteten på litterære arrangementer. Om 9/10 vet lite til ingen ting om kvener, er det enda færre som noen gang har møtt en av oss. En kombinasjon av dette faktumet, og vår status som tilsynelatende kultiverte i den forstand at vi er forfattere, fører til at våre perspektiver oppfattes som sannhet.

Vår opplevelse slutter å være akkurat det – en opplevelse, og blir isteden en fasit som vi og andre kvener holdes til.

Den eneste måten å unngå dette på er at lesere har tilgang på et bredt utvalg kvensk litteratur. Det er også på sin plass med en grunnleggende forståelse for hvem kvener er, men bare et mangfold av fortellinger og perspektiver kan skape en billedvev kompleks nok til å speile den kulturelle virkeligheten som eksisterer. Den kvenske litteraturhistorien er forholdsvis liten i omfang, men med tanke på størrelsen på miljøet den representerer, står den relativt sterkt, og den er voksende. Den mest kjente kvenske forfatteren er kanskje Alf Nilsen-Børsskog, som kom med sin første roman, Kuosuvaaran takana, i 2004, ett år før kvensk ble anerkjent som et eget språk. Nilsen-Børsskog skrev på kvensk, og ga videre ut tre romaner og fem diktsamlinger før han døde, verk som har blitt brukt i utviklingen av det kvenske skriftspråket. Før Nilsen-Børsskog skrev, eksisterte kvensk litteratur i stor grad i sang og fortellertradisjon, noe som ikke er uvanlig blant etniske minoriteter og urfolk, men flere kvenske litterære verk hadde også blitt publisert.

I dag snakkes det om en oppblomstring innenfor det kvenske kunstutrykket. Det finnes flere forfattere, selv om det nok enda er få, og flere kunstnere. I 2021 ble det kvenske kunstnerforbundet Kväänitaiteilijat opprettet, men et kvensk forfatterforbund uteblir enda. Blant dagens forfattere er nok Ingeborg Arvola, som i 2022 vant Brageprisen for sin roman Kniven i ilden, mest kjent. Boken har den kvenske undertittelen Ruijan rannalla – Sanger fra ishavet, og er et av verkene som har hjulpet med å øke bevissthet rundt det kvenske for lesere i hele Norge. Det finnes også et kvensk forlag, Ruija Forlag, som har gitt ut 11 bøker, og som for andre år på rad arrangerer en kvensk skrivekonkurranse. Det ser forholdsvis lyst ut, men selv om kvensk litteratur nylig har blitt innlemmet i litteraturstøtteordningene i Norsk kulturfond, under tilskuddsordningen for litteraturprosjekt, finnes det enda ingen innkjøpsordning som skal sørge for at kvensk litteratur er tilgjengelig over hele landet. Dette vil si at kvensk litteratur ikke selges i store bokhandler, og at det å skrive kvensk litteratur på norsk heller enn på kvensk belønnes økonomisk. Det er klart at etterspørselen etter kvensk litteratur ikke er stor i majoritetskontekst, men på et vis skaper dette et inntrykk av at norskspråklig kvensk litteratur er å foretrekke, noe som er uheldig med tanke på fornorskningens historie. Det at jeg skriver på norsk er ikke mitt valg, og ikke min preferanse, men det er noe jeg tjener på.

På tross av min språkløshet har jeg valgt å gi min egen samling undertittelen «kvenske dikt». Ikke dikt på kvensk, men kvensk likevel, fordi jeg er kven, fordi diktene forsøker å innsirkle den identiteten som har blitt så løsrevet fra alt håndfast – som har blitt revet løs fra det som en gang var håndfast. Med denne undertittelen kaster jeg min egen riukkulakki i ringen, og deltar i den kvenske kampen for anerkjennelse. Ønsket om å aktivere rettigheter har stått sterkt i det kvenske miljøet, og kvenske interesseorganisasjoner jobber blant annet for en utbredt språkundervisning. Norge ratifiserte i 1998 Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk, og forpliktet seg dermed til å tilrettelegge og oppmuntre til bruk av kvensk i både utdanning og media. Ifølge den nyligste rapporten fra Europarådets ekspertkomite er politikken og lovgivningen helt eller delvis i samsvar med pakten, men i praksis er forpliktelsene bare delvis gjennomført. For voksne er det svært få muligheter til å ta tilbake språket, og kvensk media finnes ikke i tilfredsstillende omfang.

Kvensk litteratur er derfor politisk, ikke slik all litteratur kan sies å være politisk, men slik kvensk identitet har blitt politisert. Selve ordet ‘kven’ har historisk sett blitt brukt som et skjellsord, og blant eldre generasjoner finnes det derfor de som ikke ønsker å bruke denne betegnelsen om seg selv. Videre er eksplisitt kvensk litteratur en erklæring om tilstedeværelse, og handlingen av å ta opp plass i det kunstneriske rommet kan lett tolkes i politisk kontekst. Det å bruke litteraturen som et redskap for å ta tilbake språket, igjennom kvenske barnebøker og skolebøker, er en del av en uttrykt politisk agenda. Det å skrive om språktap og påvirkningen av fornorskningen på identitet, er politisk i den grad det fordømmer politikk utøvet av den norske stat mot etniske minoriteter i Norge. Litteratur skrevet på kvensk er også av politisk karakter, ettersom den ikke skrives for å skape større omsetning, men for å berike den kvenske kulturen og ivareta språket. Den kvenske minoriteten er forholdsvis liten, og utgivelser avhenger av midler fra statlig hold, noe som krever et politisk initiativ, eller i det minste medgjørlighet fra politisk hold, for at kvenske bøker skal kunne gis ut. Nilsen-Børskog skrev sine romaner på kvensk før det fantes et skriftspråk, et valg som ikke kan sies å være noe annet en aktivt, og ja – også politisk.

Derfor er det ikke vanskelig å argumentere for at litteraturen spiller en sentral rolle i kampen for kvenske rettigheter og for anerkjennelsen av etniske minoriteter. Som tidligere nevnt er litteraturen et nyttig verktøy for å spre informasjon og forståelse til majoritetsbefolkningen, men det er ikke dens eneste nytteområde. For at språket og kulturen vår, som er i fare for å forsvinne over de neste generasjonene, skal klare å overleve, er det nødvendig at det finnes en verdi i det kvenske. Det vil si at det kvenske må kunne anvendes i samfunnet på en måte som gjør språkkunnskaper attraktive for nye og eldre brukere. Kunst og kultur er en klar arena hvor vi kan vise at vår kultur har verdi, og det å komme i kontakt med ny kvensk kunst lar oss dra nytte av vår egne kvenske bakgrunn. Det er også en arena hvor vi kan dele opplevelser og erfaringer knyttet til det å være kvensk, noe som lar oss jobbe mot en kvensk fremtid. Det er enda mulig at det kvenske vil forsvinne, og at fremtiden vil bringe et mer heterogent Norge, med et fattigere kulturbilde, men jeg velger å tro at fremtiden vi går i møte er en hvor det å kalle seg kvensk forfatter ikke automatisk er en politisk erklæring, fordi kultur, språk og rettigheter for lengst har blitt ivaretatt. Det som skrives i dag av kvensk litteratur må kanskje tåle å bære et tyngre lass, i det håp om at morgendagen viser seg lettere.

LES MER

Fett søker visuelle og tekstlige bidrag til vårt neste nummer som har frykt som tema. Send tekster, dikt, illustrasjoner og bilder til redaktor@fett.no innen 01.04.2025.

Vi kaller inn til årsmøte 25. februar, Deichman Bjørvika møterom Lunden.