Historien om da jeg ble rævpult av patriarkatet.

Jeg var 19 år og bladde i «For Him Magazine», populært kalt FHM, og øynene landet på et bikinikledd vesen. Hennes slitte hår, karakterløse ansikt og bleike hud ga meg assosiasjoner til en slaur som hadde druknet i et klorbasseng, for å deretter blitt slept på land hvor bare måkene var interessert i å være delaktig i hennes videre skjebne. Jeg husker jeg reagerte på dette ved å si til en venninne: «Hon der e isje LITT fin, til og meg EG kunne vært i bladet istedenfor». Videre leste jeg: «Vil DU være månedens studine i FHM? Send inn bilde av deg selv. På slutten av året kårer vi årets studine, og da kan du vinne en bukse». Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, men jeg skulle vel tøffe meg og være litt morsom. Derfor sendte jeg en lang mail der jeg la ut om hvor stygg den andre jenten var og sa at jeg var mye bedre. FHM hev seg på telefonrøret og jeg tenkte at «noe må jeg jo angre på når jeg blir gammel», og takket ja.

Jeg har alltid sett med et tragikomisk blikk på disse kvinnemenneskene som de siste årene har dukket opp som paddehatter under yrkestittelen «glamourmodeller». Jeg godtet meg over «ti kjappe» spørsmål, der disse Vi Menn-pikene svarte dumt og standardisert på teite spørsmål. Hva hadde vel ikke vært morsommere enn om jeg hadde vært i et sånt blad? Jeg, som synes sånne jenter er så latterlige? Jeg forstår ikke helt at jeg ikke skjønte at bare fire-fem personer (mine venner) tok denne «spøken». De resterende så på meg, og ser antagelig på meg enda, som en av disse jentene som har behov for å kle av seg offentlig.

Det er trist når jeg tenker tilbake på Oslo-turen over til FHM. Jeg hadde allerede advart FHM-damen som ringte meg om at jeg var lettere overvektig, men hun beroliget meg med at det var i deres største interesse at bildene skulle bli bra. Naive meg trodde hun mente Photoshop og et alvorlig malingsstrøk med sminke, men den gang ei. De hadde gitt Per Heimly sparken uken før, så jeg fikk en grov bergenser i stedet. Bildene ble tatt i hans ungkarsrede, og jeg måtte sitte på TV-bordet. Stylistdamen med hai-smilet ville jeg skulle ta på meg en tangatruse, men jeg nektet, mens fotografen sa: «du er så deilig, jeg kunne hoppet på deg og tatt deg akkurat nå». Det var nok det ekleste med hele opplevelsen. Var dette ment som en kompliment? Skulle jeg føle meg beæret over at en halvskallet gris med kamera ville besvangre meg? Jeg følte meg uansett sjikanert, dum og ikke minst malplassert.

Jeg ville bli journalist på den tiden. Opplevelsen lærte meg hvordan de jobber i FHM-redaksjonen. De fant opp sine egne kilder og noen av sakene var rent oppspinn. Da jeg tilbød journalisten å skrive mitt eget intervju, syntes han det var helt greit, fordi da slapp han. Jeg er glad jeg gjorde det, fordi da slapp jeg å svare på ekle sex-spørsmål, men det er likevel irriterende å tenke på at han skrev sitt navn på saken og fikk mange penger for min artikkel.

Dette selvlagde intervjuet var trumfkortet mitt, muligheten til å få fram mitt budskap om at jeg bare var der på «liksom». I intervjuet skrev jeg at jeg var et geni som studerte fem forskjellige emner, at jeg ene og alene hadde spilt fotballaget mitt opp to divisjoner og at jeg var ytterst kresen, men hadde likevel blitt betatt av en bulgarsk dansebandsanger. Her trodde jeg at jeg virkelig utfordret konvensjonene siden jeg framsto som så smart og flink. Men ikke før bladet var kommet i hyllene begynte mobilen å pipe og telefonen min å ringe. FHM hadde riktignok sladdet navnet på studentkortet mitt, som forresten var spaltens logo(!), men «glemt» å gjøre det i artikkelens ingress. Dette førte til den største lærdommen jeg fikk av denne opplevelsen: det finnes mange, mange syke menn der ute.

Jeg synes synd på reality-deltakerne, kjendisene og glamourmodellene. Jeg var på noen relativt uskyldige bilder i sin sjanger, likevel: grove meldinger tikket inn hvert femte minutt. Gifte menn ringte for å komme i kontakt. En mann ringte fordi han ville kjøpe trusene mine. Jeg sa ja, men det ble ikke noe av, han ble fornærmet og la på da jeg tilbød han avføringen min på kjøpet. Det lærte meg at de perverse ikke er så skumle likevel, de er egentlig mer redd oss (og avføringen vår) enn vi er redd dem. Jeg fikk også telefoner der jeg hørte tung pesing i røret. Det var interessant å få bekreftet at denne formen for kommunikasjon ikke bare er en myte.

Stalker

Jeg fikk også en ekte stalker. Han skrev en melding som egentlig var ok, helt til han begynte å ramse opp alt han hadde vært med på seksuelt fra den gang han hadde langt hår og bodde i Fredrikstad. Det hadde vært både trekanter og firkanter, kunne han fortelle. Han sa han kunne få en venninne til å ringe meg for å bekrefte at han var snill! Og det var han helt sikkert, for han hadde brukt to kontantkort på å stemme på meg når årets studine skulle kåres (ikke overraskende stakk en helt annen enn meg av med buksepremien – hun var mye tynnere enn meg, og ikke minst hadde Per Heimly tatt bildene!). Noen ganger tenker jeg på stalkeren min, og lurer på hva han gjør på. Hvis du leser dette, du skallete nordlending med triste øyne: Unnskyld at jeg ikke kunne gjøre mer for deg. Håper du har funnet en grei jente og at du får være med på både trekant og firkant igjen.

Ellers var jeg ganske berømt i Fyllingsdalen en stund. Jeg får dessverre av og til høre det fortsatt. De trodde jeg likte å kle av meg offentlig, og forbant meg med pornoverdenen. Da jeg stilte opp i FHM hadde jeg bikini på meg og trodde at siden jeg var såpass «anstendig» kledd, i tillegg til at intervjuet ikke handlet om grove temaer, men var morsomt, ville jeg være annerledes. Jeg ville vise at mennesker i bikini også kan være mennesker. Jeg ville være en kontrast til standardsvarene og åpne for et samfunn hvor alle kunne kle seg som de ville, ha den kroppen de hadde og likevel være forskjellige. Men det er konteksten det kommer an på, ikke tankene bak. Før man leker med postfeminismens tanker om å bruke nakenhet til å uttrykke seg, må man se an institusjonen man opptrer i. Institusjonen i dette tilfellet var en kultur hvor mannen ser på kvinnen som en vandrende vagina, hvor kroppen er utsmykningen rundt og hjernen er død . Det hjelper ikke at man er aldri så mye feminist og tror man skal infiltrere sjangeren aldri så mye med sin antatte kalkulerende personlighet. Akkja. Men hva skal man si. Noe må jo man angre på hadde jeg hørt. Og jeg var så ung at jeg trodde at det hastet.

Tekst: Charlotte Lilleheil (f.1985) har en mastergrad i medievitenskap fra UIB og tar nå en mastergrad i tegneserietegning på AAU San Fransisco.