Tekst: Minna Salami

Feminismen har entret mainstreamen – hva nå?

2. november feirer Fett 15 år som feministiske tidsskrift. Minna Salami kommer til Vega for å snakke med oss om feministiske strategier for framtida. Les mer om arrangementet og meld din interesse på Facebook.

I 2012 skrev jeg en bloggpost kalt Female Skin, Male Masks. Her stilte jeg spørsmål ved hvordan det kunne ha seg at feminisme, en av de viktigste bevegelsene for samfunnsendring, var så lite synlig i populærkulturen. Hvordan kunne det ha seg at feminisme aldri dukket opp i musikkvideoer, nyheter eller romaner, på tross av at feministisk motstand var en så sentral del av menneskehetens historie? Jeg skrev at dette fraværet, forutsigbart nok, kunne forklares med at feminismens inntreden i det som anses som mainstream ville føre til kaos. «Kvinner,» skrev jeg «ville ha definert hva det ville si å være kvinne – og det ville ha endret alt vi vet om verden i dag.»

Det var da. Fem år senere er feminismen vitterlig synlig i populærkulturen. Og du trenger ikke at jeg forteller deg det – du har allerede hørt det fra Beyoncé, Cardi B og Taylor Swift og så mange andre kjendiser som har bidratt til å popularisere begrepet feminisme.

Femvertising

Du har nå sett «feminisme» skrevet på t-skjorter fra Dior, Acne, H&M og gateselgere i Guangzhou – alle motehusene har et feministisk slagord i hyllesamlingen. Du har hørt mannlige politikere beskrive seg selv som feminister, på samme måte som de kaller seg mennesker. Som om «feminist» alltid har vært en vanlig og naturlig del av en politikers vokabular. Justin Trudeau, Barack Obama, Emmanuel Macron – til og med David Cameron kaller seg nå feminister.

Du har helt sikkert lest statistikken også: halvparten av alle millenials (43 prosent av 18-34-åringer) i Storbritannia anser seg selv som feminister ifølge en undersøkelse gjennomført av Plan International i 2016. Seks av ti kvinner og en tredjedel av alle menn i USA kaller seg feminister. Støtten til likestilling mellom kjønnene i Afrika har økt fra 68 prosent i 2002 til 73 prosent i 2013, i følge en studie av Afrobaromoter. 68 prosent av befolkningen i Sør-Afrika identifiserer seg som feminister, 74 prosent av befolkningen i Kina og 51 prosent av brasilianere føyer seg inn i den samme statistikken. I Finland, hvor jeg kommer fra, har feminismen lenge stått sterkt.

Du har nok også lagt merke til at feminisme plutselig har blitt en markedsføringsstrategi for diverse produkter og tjenester. Det begynte med Doves kampanje rettet mot «ekte kropper», og siden da har fenomenet fått et eget navn, «femvertising», som betegner strategisk innarbeiding av feministiske prinsipper i reklamekampanjer. Feminisme kan plutselig brukes for å selge sanitetsprodukter, vaskemidler, sminke – det fins ingen grenser for hva som kan markedsføres som «feministisk». Til og med dekkprodusenten Pirelli, kjent for sine årlige seksuelt objektiviserende kalendere, ble feminister i 2016, og valgte å selge kalendere med fotografier av kvinner som var berømte for det de hadde oppnådd, heller for sin sexappell.

Du har lagt merke til internasjonale organer som FN og EU arbeider etter feministiske prinsipper i prosjektene sine. Og ikke bare har feminismen kulturelt momentum, det fins penger å tjene på det. The Handmaid’s Tale (Tjenerinnens beretning), Wonder Woman og Mother var blant de mest innbringende filmproduksjonene i 2017, og de har alle elementer av feministisk ideologi i seg.

Hva betyr det at politikere som også er krigførende, imperialistiske og kapitalistiske ledere kaller seg feminister?

Kjønnsstudier har blitt mer og mer utbredt på verdens universiteter, har du hørt. Bare i USA alene har fagfeltet vokst med 300 prosent siden 1990. Universitet i København opprettet nylig et fag kalt «Beyoncé, kjønn og rase», som ble fulltegnet så raskt at de måtte flytte forelesningene til et større auditorium.  Om du søker på ordet «feminisme» på Amazon vil tusenvis av boktitler åpenbare seg.

Et siste eksempel på hvor sterk innflytelse feminisme nå har fått, er at selv religiøse institusjoner begynner å bli feministiske. Den bibelske Gud hevdet en gang at Adam ble skapt før Eva, og at hun derfor fullt og helt måtte underkaste seg mannen, og aldri utøve autoritet overfor ham. Eller den Gud vi finner i Koranen, som angivelig tror at «menn har autoritet over kvinner fordi Gud har skapt den ene overlegen den andre». Til og med i buddhismen, som ellers nyter et progressivt rykte, heter det at «en nonne, til og med dersom hun har vært ordinert i hundre år, må bøye seg for en munk som kun har vært ordinert i en dag». Til sammenligning har den sittende pave Frans nylig hevdet at «visse former for feminisme har vokst som er lite tilstrekkelige, men vi må like fullt se Åndens arbeid i kvinnebevegelsen for anerkjennelse av kvinner verdighet og rettigheter.» Bare det at den katolske paven snakker om feminisme er revolusjonært!

Empowerment

Jeg har brukt mye tid på kritisk analyse av hvordan feminismen plutselig har dukket opp i moderne kapitalistisk forbrukerkultur. Jeg har både kritisert og hyllet Beyoncé. Og jeg mener at empowerment-diskursen har svekket den politiske kraften i den feministiske bevegelsen. Ordet empowerment har blitt så meningsløst at bare valget mellom tannkremer kan tolkes som at det «myndiggjør» kvinner! Satiremagasinet The Onion sa det godt: «Kvinner blir nå empowered av alt en kvinne gjør.» Det er farlig hykleri i en bransje som med den ene hånden retusjerer kvinnekropper etter idealer definert av menn, og samtidig holder en plakat med et budskap om kroppspositivitet i den andre.

Men, hva så med feminismens framtid, spør du da? Personlig mener jeg at feminismens inntreden i populærkulturen, i det som regnes som mainstream, er den største, mest fenomenale og monumentale samfunnsendringen som har skjedd på begynnelsen av 2000-tallet. Det er en mektig og nesten surrealistisk start på et nytt århundre.

Mange anser feminisme som overflødig i en vestlig verden de uansett anser som kjønnslikestilt, og at kvinner som snakker om kjønnsgap og politikk snarere er syting, heller enn en politisk bevegelse.  

Det betyr ikke at jeg er blind for hvordan feminismen fortsatt latterliggjøres i det den afrikanske feministiske akademikeren Paul Tiyambe Zeleza kaller «the malestream». Menn dominerer fortsatt i populærkulturen, og mange trivialiser feminismens utrolige fremskritt i moderne tid. Mange anser feminisme som overflødig i en vestlig verden de uansett anser som kjønnslikestilt, og at kvinner som snakker om kjønnsgap og politikk snarere er syting, heller enn en politisk bevegelse.  

Et intervju med Salma Hayek i People Magazine i 2014 illustrerer dette taktskiftet i tidsånden godt. Her hevdet hun at trodde på likhet for kvinner og menn, men at hun ikke så på seg selv som feminist. Hun sa at grunnen til det var at hun ville ha kjempet for menn dersom de hadde gått gjennom det samme som kvinner gjorde. Ett år senere virker feminismens invasjon av populærkulturen å ha påvirket selv Hayek, som i et nytt intervju med The Guardian nå kunne fortelle at hun var feminist, fordi hun var stolt av å være kvinne, og lidenskapelig opptatt av å gjøre verden til et bedre sted for kvinner.

Feminisme er for alle

«Feminism is for everybody» er tittelen på en bok av bell hooks som har hatt stor innvirkning på min tenkning. Her skriver hun at «feministisk politikk søker å gjøre slutt på undertrykkelse, gjøre oss fri til å være den vi er – å leve liv der vi elsker rettferdighet, lever i fred. Feminisme er for alle». Men jeg tviler på at bell hooks hadde forutsett at politikere som Sarah Palin og David Cameron ville kalle seg feminister 20 år etter at boka hennes kom ut.

Hva betyr det at politikere som også er krigførende, imperialistiske og kapitalistiske ledere kaller seg feminister? Hva innebærer det for feminismen å inkludere slike politikere i bevegelsen for kvinnefrigjøring? Hva slags konsekvenser får det at livsstilsvalg, forbrukerkultur, selvhjelp, organisert religion og selvpromotering nå deler seng med feminismen?

Når jeg tenker på feminismens framtid, spør jeg meg selv hva som kjennetegner feminisme i dag. Feminismen er som en elv som har brutt gjennom demningen og nå får renne fritt. Hvilke fallgruver bør vi se opp for, og hvilke løfter kan den gi oss, og innfri? Harriet Tubman ledet en gang slaver til frihet gjennom den underjordiske jernbanen. Rosa Luxemburg ofret livet for sosialistiske og demokratiske verdier. Den revolusjonære feministen Qui Jin bygget opp en hær til opprør i Shanghai. I dag går feministisk praksis hånd i hånd med selskaper som Coca-Cola og Ariel, som fremhever kvinners rettigheter samtidig som de er blant verdens største kapitalistiske selskaper som utnytter andre mennesker. Kan en feministisk bevegelse «for alle» – inkludert slike selskaper – bevare sin radikale og revolusjonære ånd, som da Funmilayo Anikulapo Kuti organiserte en protest mot kongen av Abeokuta og den patriarkalske orden og sexismen han stod for, helt til han abdiserte? Den samme byen jeg har mine røtter fra.

Jeg tror feminismen trenger slik ånd og kampmot. Faktisk mer enn noen gang, ettersom den står ansikt til ansikt med et monster hvis tre hoder er sexisme, rasisme og kapitalisme. Nå som feminismen har blitt mainstream, har den også blitt institusjonalisert og kodifisert. Det betyr også at feminismen, snarere enn å være det patriarkalske, sexistiske og imperialistiske monsterets fiende, kan stå i fare for å bli monsterets medløper. Det må ikke bli skjebnen for en bevegelse som så mange generasjoner av kvinner har kjempet for. Å forhindre at det skjer er den store oppgaven som venter oss. Det betyr ikke at feminismen ikke bør institusjonaliseres overhodet: Gi oss feministiske bøker i barneskolene, feministisk reklame, feministiske politiskere. La oss feire feministiske kjendiser og superstjerner, gi oss feministisk pornografi og feministiske bedrifter. Men for guds skyld, la oss gjøre feminisme til framtidens ledende ideologi – ikke fordi den ble populær, men fordi feminismen gjorde populærkulturen feministisk.

Grasrotsarbeidet

I 2017 ga Jessa Crispin ut boken «Why I am not a feminist». Den ble mye debattert. Hun skriver at «Et sted på veien mot kvinnefrigjøring ble det bestemt at den mest effektive metoden var å gjøre feminismen universell. Men i stedet for å skape en filosofi og en verden som kunne appellere til massene, en verden basert på rettferdighet, fellesskap og utveksling, var det feminismen selv som måtte tilpasses og markedsføres for moderne menn og kvinner. De glemte at for at noe skulle kunne være universelt akseptert, må det være banalt, ikke-truende, så lite effektivt som mulig. Folk liker ikke forandring, og derfor må feminismen ligge nært status quo dersom bevegelsen skal rekruttere mange. Med andre ord må den bli meningsløs.»

Dette er en skarp kritikk av moderne feminisme. Jeg er uenig, men finner boken interessant, selv om Crispin også er skyldig i mye av det samme som hun selv kritiserer.  Særlig i spørsmålet om universell feminisme er vi uenige. Det er sant at mange av våre feministiske forgjengere som har stått på barrikadene for endring ikke ville kjent igjen dagens feministiske retorikk. Men det er ikke sant at feminister i dag, særlig dem som jobber utenfor vesten, og som jeg har møtt når jeg har reist rundt i verden, jobber for en meningsløs sak.

Jeg har møtt feminister som stiller til valg i land og samfunn der både hvite imperialister og lokale patriarker har skapt mye ødeleggelse. Jeg har møtt feminister som sprayer veggene i gatene sine med antipatriarkalsk graffiti. Jeg har møtte feminister som underviser elevene sine i kjærlighet og fellesskap framfor hat og separatisme. Jeg har møtt feminister som har blitt arrestert for å gjøre det jeg er så heldig å kunne gjøre fritt og usensurert, nemlig blogge, skrive og snakke om den feministiske revolusjonen. Jeg har møtt feminister som har laget kampanjer mot rasistisk og sexistisk undervisning, som driver krisesentre for kvinner der de kan søke ly fra sine voldelige ektemenn, brødre og fedre.

Jeg har møtt unge feminister som lager apper som kan rapportere voldtekt og seksuelle overgrep, og jeg har møtt dem som skriver manifester som utfordrer undertrykkelse på grunnlag av klasse, rase og kjønn i bedrifter. Jeg har møtt feminister som har oppmuntret oss til å ganske enkelt holde hender i stillhet.

Bare sjelden, om noen gang, har jeg sittet i en feministisk samling, eller et rom, der bildet som er skapt av feminismen i mainstreamkulturen har virket sant: Bildet av at kvinner nå har så mange rettigheter at de lever problemfrie, apolitiske, ubekymrede liv, der alt de gjør er å skrubbe den likestilte kjøkkenbenken med såpemerket Ariel. Heller ikke har jeg hørt en feminist si at takket være Doves kroppspositive reklamer, har behovet for å samtale om objektivisering av kvinnekroppen forsvunnet. Minst av alt har jeg noen gang møtt en feminist som ikke ønsker å endre status quo.

All den tid ikke-hvite, urfolk, de fattige, de uten stemme blir frarøvet sin verdighet og menneskerettigheter, vil heller ikke kvinner ha de samme rettighetene.

Jeg har møtt feminister som ikke er sikre på hvordan de skal være feminister, og som opplever å bli konfrontert med mange og vanskelige valg i det de blir dratt mot feminismen. Jeg har møtt feminister som føler seg desperat utilfredsstilte av valgene som er tilgjengelige for dem: På den ene siden jobbe for å revolusjonær endring, på den andre siden forbli en del av et trygt nettverk og en trygg identitet. Det jeg alltid prøver å få slike kvinner og menn til å forstå, er at det å være feminist ikke er noe lett. Det er en reise der du stadig må undersøke problemstillinger på nytt, revurdere, tenke, handle, tørre, utfordre, kjempe og stille krav…  

Feminismen har kanskje fått nytt liv i populærkulturen, men nøkkelen til den friheten som feminismen har lovet kvinner og menn er formet slik den alltid har vært, lik en knyttneve. En knyttneve som vil rive ned alle stengsler til rom kvinner har blitt nektet adgang til. 

Vi har mange forbilder med knyttede never å se hen til. Feminismen har en lang historie med å bryte opp og forstyrre kunstig ro og orden. Den feministiske historien begynner i Afrika, i Kemet i det gamle Egypt, der krigerkvinner som Hatshepsut og Sobekneferu tok kontroll over kongens områder. Feminismen har en rik arv å ta av, fra Kemet til Tang-dynastiet i Kina, de keltiske dronningene i Brittania, amasonene i Benin, heksene i Salem, suffragettene, de pan-afrikanske frihetsforkjemperne, til the Slutwalk, Million Women March, Ni Una Menos, til de svarte kvinnene som i dag leder den mest revolusjonære sosiale bevegelsen, Black Lives Matter.

Black Lives Matter

Hvis det er ett sted jeg vil avslutte denne artikkelen, ett poeng jeg skulle ønske dere vil ta med dere, er det dette: Black Lives Matter. Om din definisjon av feminisme ikke innebærer frigjøring av alle undertrykte mennesker fra undertrykkende og dominerende krefter, sover du. All den tid ikke-hvite, urfolk, de fattige, de uten stemme blir frarøvet sin verdighet og menneskerettigheter, vil heller ikke kvinner ha de samme rettighetene. All den tid vi mishandler miljøet, sjøene, skogene, dyr og trær, vil kvinner mishandles.

Jeg er utrolig stolt av å komme fra Finland, et land som alltid har stått i spissen for likestilling, et land der kvinner ble valgt inn i parlamentet allerede i 1907 – for første gang i verdenshistorien – og der kvinner i dag utgjør halvparten av parlamentsmedlemmene. Som har en egen parlamentsgruppe for feminisme, og som alltid har sett det som viktig å bevare den vakre og mystiske naturen. Men Finland er også et land jeg skammer meg over å bo i, på grunn av hvordan rasismen har infiltrert våre hjerter, sinn og til og med våre barn, med mørke. Jeg vil alltid bære med meg et sår som har blitt til fordi det landet jeg elsker mest, også er det landet der jeg har møtt mest hat. Disse sårene ser jeg på som mine krigsarr, slik mange andre bærer med seg sine. Disse sårene har gitt meg et våpen mot patriarkat og imperialisme: nemlig et sinn som ikke kan manipuleres.

Å oppmuntre sinn som ikke kan manipuleres av fordommer, frykt og underkastelse, usikkerhet og hat, er fremtidens feminisme. Om feminismen skal både være en etisk filosofisk guide til frigjøring samt en politisk og sosial bevegelse, slik den må være, må vi forstå at all motstand begynner i hodene våre. Når sinnet vårt er fritt, kan heller ikke kroppen fanges. Som Bob Marley sang: «Emancipate yourself from mental slavery, none but ourselves can free our minds.»

Han snakket om den anti-koloniale revolusjonen, men det er også et passende slagord for den feministiske revolusjonen. Feminismen har bånd til andre motstandsbevegelser. Og her nærmer jeg meg en konklusjon.

Feminister har alltid vært villige til å eksperimentere med de verktøyene de har hatt for hånden for å nå sitt mål om frigjøring. Nå som feminismen har krysset en dørterskel – det er ikke lenger en marginal bevegelse, men befinner seg i sentrum av populærkulturen – forandrer den seg raskere enn noen gang. I noen århundrer har feminismen nytt en viss samlet ideologisk klarhet. Nå bryter elven opp i mindre bekker. Det betyr ikke at de ikke har samme mål: Alle elver strømmer mot havet, og slik må også de radikale strømningene og mainstream-feminismen en gang samles igjen på veien mot målet, som er frihet.  

Global feminisme

Feminismen vil aldri igjen bli det den en gang var. Det er en god ting, det betyr at den aldri igjen vil bli så hvit som den en gang var, så dominert av middelklassen som den en gang var, så homofobisk og transfobisk som den en gang var.

Men er det en ting feminismen kan lære av fortiden, er det at den må orientere seg mot det globale. 1960-og 70-tallet var gode tiår for feminismen fordi det var en internasjonal bevegelse. Begrepet kvinnefrigjøring stammer fra frigjøringskampen i land som Chile, Cuba, Japan, Angola, Guinea-Bissau og Brasil, for å nevne noen. Den andre feministiske bølgens bragder, selv de her i skandinaviske land, skylder afrikanske, latinamerikanske, afroamerikanske, asiaamerikanske og amerikanske urfolksfeminister og black power-revolusjoner en større takk enn historien vil tilskrive dem.

Vi må vekke den politiske og globale ånden fra den tiden, og ta lærdommer i etterpåklokskap fra dem. Det er en stor utfordring, ikke bare for feminismens framtid, men viktigst av alt for kvinners framtid. Egentlig er feminismens framtid irrelevant: det er jenter og kvinners framtid vi må tenke på. Kvinner skal bli ikke bare bli sosialt, økonomisk og politisk myndige, de må også ha de psykologiske og åndelige, indre verktøyene som trengs for å kunne benytte seg av sin frihet og rettigheter, slik at de overskride sin undertrykkelse. Hvis kvinner kan leve gode og lykkelige liv, er det den beste hevnen på patriarkatet vi kan få.  Om det skal skje, kan vi ikke si oss fornøyde med staus quo.

Feminismen har altså endelig inntatt populærkulturen. På tide å lage litt kaos!

*

Teksten er basert på et foredrag holdt til ære for 125-årsjubileet for Skandinavias eldste feministiske forening, finske Naisunioni, høsten 2017.

Oversatt av Hanne Linn Skogvang for Fett 1/18 om utopier.

2. november feirer Fett 15 år som feministiske tidsskrift. Minna Salami kommer til Vega for å snakke med oss om feministiske strategier for framtida. Les mer om arrangementet og meld din interesse på Facebook.