Snart kommer to filmer om «den notoriske RBG».

Tekst: Ida Jahr

Snart (hhv. 8. og 9. mars 2019, red. anm.) kan du se to forskjellige filmer om den amerikanske høyesterettsdommeren Ruth Bader Ginsburg, med hver sin påfølgende panelsamtale med hver sin norske kvinnelige høyesterettsdommer på kino i Oslo. På Saga 8. mars vises Julie Cohen og Betsy Wests dokumentarfilm RBG fra 2018, og dagen etter vises Mimi Leders nye spillefilm On the Basis of Sex på Vega Scene. Folk i omegnen med interesse for sterke, men innskrumpede gamle damer med stor nese og enda større blondekrage kan få akkurat det de trenger.

Ruth Bader Ginsburg ble amerikansk høyesteretts andre kvinnelige dommer i 1993. Da var hun kjent for å ha ført noen av USAs mest kjente kjønnsdiskrimineringssaker, gjennom 1970-tallet. For noen få år siden opplevde hun en ny vår som feministisk nerde-ikon på sosiale medier, først med Tumblr-siden The Notorious RBG, som samlet Ruth Bader Ginsburg-memes fra hele internett, og deretter med Irin Carmon og Shana Knizhniks bok ved samme navn, som jeg skrev om her i Klassekampen for to år siden.

Dokumentarfilmen «RBG» både tematiserer og er et utslag av den fan-kulturen som har grodd rundt Bader Ginsburg. Filmskaperne er opptatt av å vise frem livsverket hennes, men også RBG som inspirerende figur for den oppvoksende generasjon, med alt det fører med seg av morsomme t-skjorter, slagkraftige kaffekopper og høyesterettsdommer-dukker med blondekrager.

Sosiale medier har vært perfekt for Bader Ginsburg. Diskrepansen mellom det svært skjøre utseende og den hardtarbeidende, analytisk anlagte dama inni har gjort Bader Ginsburg til kultfigur på SoMe-venstresida. Notorious RBG er nemlig høyst meme-bar. Hun er et enkelt morsomt Halloween-kostyme å kle ut ungene som på Instagram. Det er også raskt og greit å bruke et bilde av dama selv, legge på et skarpt sitat (som at det ikke er nok kvinner i høyesterett før det er ni av dem) og glede politisk oppvåknede venner på Facebook. Som man ser i «RBG», kan Bader Ginsburgs ansikt plasseres på Wonder Womans kropp for å lage noe man kan innbille seg, eller i det minste fantasere om, kan slå Trump.

Både «RBG» og Mimi Leders spillefilm «On the Basis of Sex» tar i veldig stor grad det samme utgangspunkt som Carmon og Knizhniks bok: Se på denne dama her’a. Hun er liten og uanselig, men se så mye hun løfter på gym’en, og se så mye hun har oppnådd. Det er kvinnehistorie som inspirasjon.

Personaen Notorious RBG er ikke noe Bader Ginsburg har laget selv, men det betyr ikke at hun ikke har omfavnet den. Hennes egen nevø har skrevet manus til Leders spillefilm, og skuespillerne har snakket om hvor involvert hun og familien var i filmen. Selv har hun uttalt at det eneste som ikke stemmer, er at karakteren Ruth Bader Ginsburg, spilt av Felicity Jones («Rogue One», «The Theory of Everything»), nøler før hun tar fatt på argumentrekken sin foran ankedomstolen, i saken som er filmens dramatiske høydepunkt. Virkelighetens Ruth Bader Ginsburg nølte ikke, hilsen Notorious RBG.

«On the Basis of Sex» er en ganske streit biografisk heltehistorie av en type vi har blitt godt kjent med i Norge de siste årene. Som de norske (mannlige) heltefilmene, tar også denne seg friheter. Den hopper blant annet over Bader Ginsburgs tid i Sverige, der hun skrev om svensk sivilrett sammen med Anders Bruzelius. Men det er også andre ting som kan være problematisk med denne typer filmer. Bader Ginsburgs reaksjon på filmskapernes valg om å heve spenningen ved å få henne til å nøle litt lenge før hun finner stemmen sin, viser hva problemet er.

Sjangerkonvensjonene presser historien inn i en trang form, som gjør at det kan være vanskelig å få tak i beveggrunnene og tankeprosessene til karakterene, og særlig til de som blir presentert som antagonister, i dette tilfelle Sam Waterson som Erwin Griswold, dekan for Harvards jusstudium. I spillefilmen fremstår han som ondsinnet, der han inviterer alle jusstudiets ni kvinnelige studenter på middag, bare for å be dem reise seg opp én etter én for å fortelle hvorfor de opptar en studieplass som kunne gått til en mann. I en bisetning senere i filmen kommer det frem at det var Griswold som åpnet for kvinner på Harvards jusstudium i utgangspunktet, men dette drukner i konspiratorisk plotting mellom ham og to andre karakterer om hvordan de skal slå ned denne fæle Fru Ginsburg.

Historien om middagen er sann. Bader Ginsburg refererer selv til den i et sceneintervju gjengitt i «RBG». Da må man jo spørre seg: hva var tanken bak? Hva var det Griswold fortalte seg selv at dette skulle oppnå? Dette er noe en sjangertro biografisk film ikke kan svare på.

Ting har forandret seg siden jeg skrev om «The Notorious RBG» for to år siden. Jeg fremstilte det som om hun var en av de folka som holdt en skummel utvikling i sjakk. Det er ikke lenger tilfelle, etter Trumps valgseier og etter at Brett Kavanaugh kom inn i høyesterett. RBGs persona som Wonder Woman med svart kappe har også fått seg en knekk ved at hun nå har vært alvorlig kreftsyk for tredje gang. I inspirasjonsgamet heter den nye RBG nå AOC, altså Demokratenes unge kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez.

Når det likevel kan være både inspirerende og interessant å se disse filmene nå til helgen, så er det fordi de begge viser hva Bader Ginsburg faktisk har oppnådd og hvordan. I «RBG» gjøres det et stort poeng av hvor konservativ hun var i utførelsen av arbeidet. Hun «veide hvert ord på gullvekt», tok «ett skritt ad gangen», jobbet med å endre lovene «som å strikke en genser». Hun var opptatt av å velge saker å føre som ville lage gode presedenser. Som Charles Moritz, som ikke fikk skrive av penger til morens hjemmehjelp på skatten fordi han var mann, og Sharron Frontiero, som ikke fikk bostøtte fra forsvaret fordi det var forventet, og skrevet inn i loven, at piloter var menn.

«On the Basis of Sex» viser, på tross av sjangerbegrensninger, godt hvordan Bader Ginsburg jobbet. Moritz-saken er et passende eksempel på tilnærmingen hennes. Scenene som viser henne undervise gir fine muligheter for didaktisk opplæring både i feministisk tankegang og i rettslig argumentasjon, og filmen viser på en effektiv måte, ved hjelp av konflikt med borgerrettighetsbevegelsen ACLU, spagaten kvinner i progressive miljøer var nødt til å stå i: at deres problemer aldri syntes viktige nok til å bruke nitidig opparbeidet kulturell kapital på å kjempe. I tillegg brukes datteren som stand-in for 70-tallsfeministene, som var i gatene og protesterte, heller enn å jobbe innenfor systemet. Filmens ståsted synes å være at begge deler trengtes for å endre samfunnsstrukturene.

Skrittvis forandring, ved hjelp av institusjoner, var metoden Bader Ginsburg valgte for å bygge en samfunnsorden der også kvinner har plass i offentligheten. Selv sier hun i RBG at hun følte seg som en førskolelærer, som måtte lære opp retten i hva det ville si å være kvinne i USA. Begge filmene viser også i hvor stor grad strategier fra den svarte borgerrettighetsbevegelsen var eksempler kvinnebevegelsen og Bader Ginsburg kunne bruke. Dette kunne gjerne vært mer uttalt.  Særlig i en tid der minoriteters plass – eller mangel på plass – i progressive bevegelser endelig blir tematisert i samfunnsdebatten ellers. Hvem sine kamper som anses som viktige nok til å kjempe, er en diskusjon som foregår i mange fora for tiden.

Det er viktig at Bader Ginsburg brukte nettopp loven som et instrument for å fremme kvinnesaken. I USA ligger loven nært dagliglivet. Det er få politikere på føderalt nivå som ikke er utdannet jurister. Hva er det jurister gjør? De tolker tekst. I dette tilfelle tolker de teksten som utgjør samfunnets rammeverk.

Høyesterett i USA har en langt klarere og mer definert maktposisjon enn den norske, og det har de hatt siden de tok den makta selv gjennom en høyesterettsdom i 1803. Den amerikanske høyesteretten tester lovverket mot grunnloven, de tolker lovene opp mot én urtekst. På mange måter er det teologisk hermeneutikk, med grunnloven som den hellige teksten, og grunnlovsfedrene som litt fraværende forsofne guder.

Teologisk hermeneutisk tolkning kan brukes politisk, men må forankres både i teksten og i det tolkningsfelleskapet man prøver å overbevise for å kunne brukes effektivt. Det samme gjelder altså for grunnlovstolkning. Og det viser begge disse filmene at Bader Ginsburg skjønte. Hun skjønte at tolkningsfelleskapet var et hun selv ikke tilhørte, og at hun dermed måtte snakke deres språk. Og, som det legges stor vekt på i Leders film, så skjønte hun at loven ikke kan forandre seg med været, men at den kan påvirkes av klimaet. Med andre ord at loven må forankres i folkets rettsfølelse og at denne endres over tid, men også at denne rettsfølelsen kan, med nitid arbeid, endres.

Noe av følelsen jeg sitter igjen med etter å ha sett disse to filmene er at fan-kulturen muligens ikke har vært så bra for Notorious RBG selv. Noen argumenterer for at hun gjorde en stor feil da Trump var kandidat til den republikanske nominasjonen: Hun forlot sin institusjonelle tilnærming og brukte kjendisstatusen til å si offentlig at Trump ikke måtte bli valgt. Dermed åpnet hun seg opp for kritikk for å være partisk. Det kan ha fjernet noe av høyesteretts aura av nøytral rettslig ekspertise.

På den annen side, det er tydelig fra republikanernes uthalingsteknikker i forbindelse med nominasjon av en ny dommer at den auraen, for høyresida, var borte for lenge sida. Så da er det kanskje Wonder Woman venstresida trenger. Det synes godt i dokumentaren at oppmerksomheten har gitt Bader Ginsburg en ny vår etter mannens død i 2010. Og hvis hun skal holde ut til det kommer en ny president fra det demokratiske partiet, så er det viktig med energi.

Teksten ble opprinnelig trykket i Klassekampen 7. mars 2019.