Det finnes flere gode argumenter for borgerlønn. Er likestilling et av dem?

Tekst: Ida Amalie Svensson

Denne teksten ble opprinnelig trykket i Fett 1/19 med tema PENGER. Støtt Fett og kjøp enkeltutgaven eller tegn abonnement HER.

Hva synes du om borgerlønn? Om du sier «jeg vet ikke», vil svaret klinge dobbelt i dette tilfellet. Begrepet «Borgerlønn» svarer ikke til én konkret modell for finansiering eller fordeling av goder, noe som kan forklare hvordan idéen har fått tilhengere både på den politiske venstre- og høyresiden. Mens venstresideforkjempere argumenterer for et verdig liv og økonomisk trygghet for alle, mener høyresidens tilhengere at staten vil spare kostnader og styrke individets valgfrihet gjennom et forenklet velferdssystem, der alle mottar den samme grunninntekten.

I boka Borgerlønn: idéen som forandrer spillet skriver journalistparet Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal om fenomenet. De mener at borgerlønn kan være én måte å skape stabilitet, trygghet og forutsigbarhet i et arbeidsliv som står ovenfor store utfordringer, i form av ny teknologi, globalisering og robotisering. Borgerlønn kan anvendes som et politisk virkemiddel for å bøte på strukturelle konsekvenser av disse utfordringene, som et tøffere arbeidsmarked med plass til færre ansatte, der lønninger presses ned, og hele, faste stillinger atomiseres og settes ut til løsarbeidere. Som politisk virkemiddel vil imidlertid borgerlønn være ekstremt kostbart, noe som utgjør den mest umiddelbare innvendingen mot idéen.

Illustrasjon: Kjersti Synneva Knutsen

Borgerlønnsentusiaster vil kanskje innvende at all politikk handler om prioriteringer; den norske staten tar seg eksempelvis råd til kostbare affærer som jagerfly, å fjerne arveavgiften eller manglende beskatning av internasjonale selskaper som virker i Norge. For en diskusjon omkring finansieringen og de makroøkonomiske konsekvensene, har Eliassen og Omdals bok en god og informativ diskusjon.

Både økonomisk og for øvrig er borgerlønn interessant fra et feministisk perspektiv. Både idéen og dens mulige konsekvenser har relevans for spørsmål som opptar kvinnebevegelsen. Enkelte feminister mener at borgerlønn vil hjelpe kvinner som per i dag arbeider gratis i hjemmet, og dessuten føre til en oppvurdering av dette ubetalte arbeidet. Andre vil mene at borgerlønnen kun fører til en forverret kjønns- og statussegregering i arbeidsmarkedet.

Enhver kvinne er en arbeidende kvinne

For feminister flest, er økonomisk uavhengighet og selvstendighet en bærebjelke i teori og praksis. Arbeidslinja står sterkt hos norske feminister, og for kvinnesaksaktivistene på 70-tallet var kampen for rett til likelønnet arbeid selvsagt. Samtidig kjempet mange for sekstimersdagen og deltidsstillinger med full lønnskompensasjon for småbarnsforeldre.[ii] Disse enkeltsakene representerte ledd i en større kamp for et samfunn orientert mot menneskelige behov, fremfor økonomisk vekst. Internasjonalt fantes bevegelser som Wages for housework, der svarte amerikanske kvinner var blant dem som ledet organiseringen og det politiske arbeidet for å synliggjøre arbeid i hjemmet som lønnsverdig. Every woman is a working woman, lød slagordet.[iii] Idéen om statlig lønn for arbeid i hjemmet, er ikke ny.

En profilert stemme fra denne perioden og bevegelsen, er italienske Silvia Federici, feminist, forfatter og professor emerita i politisk filosofi. På 70-tallet var hun en av pådriverne bak Wages for housework. I en ny episode av det amerikanske radioprogrammet Against the grain[iv], forklarer Federici på hvilket grunnlag hun støtter idéen om borgerlønn, en sak som har opptatt henne siden 70-tallet. Ifølge Federici ble kvinner ønsket velkommen i arbeidsstyrken samtidig som bedriftene trengte mer og billigere arbeidskraft. Da lønnsveksten flatet ut og vareprisene steg, ble resultatet at familier som tidligere klarte seg på én lønnsinntekt, nå var avhengige av to. Resultatet av kvinners inntog i arbeidsstyrken, ble altså at kvinner nå var like bundet til lønnsarbeid som de tidligere hadde vært av menns inntekt. På toppen av dette, fortsatte kvinner å bære hovedtyngden av arbeidet i hjemmet, etter sin lønnede arbeidstid. Borgerlønn er løsningen på denne lønnsavhengigheten, både for menn og kvinner, mener Federici: man vil stå friere til å fatte egne livsvalg når den økonomiske tryggheten er individuell og garantert av staten, heller enn lovet av én bedriftseier eller ektemann. Hun mener også at borgerlønn representerer en måte å lønne kvinners tidligere ulønnede arbeid i hjemmet.

«For feminister flest, er økonomisk uavhengighet og selvstendighet en bærebjelke i teori og praksis.»

Borgerlønn ville få konsekvenser for alle som driver med ulønnet omsorgsarbeid: foreldre i barselpermisjon, deltidsansatte som holder hjulene i gang hjemme, og alle som tar seg av syke og gamle. Borgerlønn kan ha en positiv effekt på disse forholdene, gjennom å veie opp for det økonomiske tapet som påføres mennesker i ubetalt arbeid. I norske aviser dukker det jevnlig opp saker om det kronglete og ugjennomtrengelige hjelpeapparatet som møter pleiegivende familiemedlemmer, noe blant andre forfatteren Olaug Nilssen har skrevet godt om i Tung tids tale. Og for alle som ikke selv er lønnsmottakere, kan en levelig borgerlønn bidra til likestilling og en viss forhandlingsmakt i hjemmet. Dersom borgerlønn erstatter folketrygden, finnes det muligheter for utjevnende konsekvenser: Med henblikk på stønader som baserer seg på tidligere inntekt, har kvinner tradisjonelt kommet dårligere ut enn menn. Likevel er det vanskelig å se for seg hvordan en universell inntekt skal bidra spesifikt til oppvurdering av tidligere ubetalt arbeid, eller til likestilling for menneskene som utfører dette arbeidet. Et lavere stønadsnivå for alle kan også være en mulig risiko.

Én fruktbar kobling mellom borgerlønn og feminisme, handler kanskje mer om hvordan vi tenker rundt lønnet arbeid som sådan. Kvinners arbeid har tradisjonelt vært nedvurdert og under- eller ubetalt. Borgerlønn stiller spørsmål ved hele idéen om lønnsarbeid.

Arbeidslinja

Samfunnsmodellen i Norge forutsetter at de som kan arbeide, faktisk arbeider. Borgerlønn havner i klinsj med hele denne arbeidsmentaliteten, noe blant annet Hadia Tajik påpekte i en kronikk i Klassekampen i fjor. «Borgerlønn vil bryte den sosiale kontrakten mellom individ og fellesskap, som sier at plikter og rettigheter henger sammen», skriver hun.[v] Så hvorfor skal noen få penger for å gjøre ingenting, og vil borgerlønn bryte den sosiale kontrakten? I vårt samfunn er økonomisk sikkerhet og lønnsarbeid uløselig knyttet til hverandre. I et samfunn med borgerlønn vil per definisjon alle få penger for å gjøre ingenting; utbetalingene er strengt tatt ikke å anse som en respons på et utført stykke arbeid. Kan vi forestille oss en verden der vi ikke er avhengige av å selge arbeidskraften vår for å leve økonomisk trygge og stabile liv, eller skal dette privilegiet fortsatt forbeholdes de heldige få som blir født inn i rike familier?

På samme måte som man ellers tar for gitt at lønnsarbeid er den eneste måten å besørge økonomisk trygghet, tar man også for gitt at arbeidet som tradisjonelt tilfaller kvinner, skal være ulønnet. At kvinner skal drifte husholdninger og gi omsorg til alle, er så selvfølgelig at man ikke regner disse oppgavene som arbeid; langt mindre tenker man at de skal kompenseres økonomisk. Unntaket er selvsagt å finne hos svært bemidlede mennesker, der det å betale seg ut av hus- og omsorgsoppgaver ved hjelp av innleid arbeidskraft, har vært en slags påkrevd statusmarkør i all overskuelig fortid. Det er altså ikke hus- og omsorgsoppgavene som ansees som verdifulle og derfor verdige en lønn; man betaler for privilegiet av å slippe å utføre dem. Man kjøper seg ut av den materielle virkeligheten, det repetitive, det nødvendige som kjennetegner denne typen arbeid, som kvinner tradisjonelt har stått for. Dette arbeidet har ivaretatt gamle, syke og lønnsarbeidere utenom arbeidstiden, og ikke minst har det brakt frem en ny generasjon lønnsarbeidere. Kvinners ubetalte arbeid er en forutsetning for det økonomiske systemet vårt. Innenfor en kapitalistisk modell går det fint an å tenke på kvinner som ressursleverandører; det er kvinner som har båret frem og opprettholdt arbeidsstyrken.

Nina Björk, en profilert svensk tenker og feminist, har gjort seg noen relevante observasjoner om hva slags arbeid det svenske samfunnet er villige til å betale for. Disse tankene lar seg fint overføre til en norsk virkelighet. I et intervju i regi av Studentafton ved Lunds Universitet i Sverige, kommenterer Bjørk at det finnes mengder av arbeidsledige mennesker, og en mengde uløste, ulønnede arbeidsoppgaver. Ettersom dette arbeidet ikke lar seg selge på et åpent marked (les: åpner for at noen profitterer på at andre utfører arbeidet), så forblir mennesker arbeidsledige, og oppgavene forblir uløste. Et annet poeng hos Björk, er når hun peker på det paradoksale for kvinner i å etterstrebe et arbeidsliv som i sin tid ble formet rundt menn med hjemmeværende koner. Må det være et feministisk ideal å passe inn i et slikt system? Finnes det bedre alternativer som ikke havner på kant med likestillingen?

«At kvinner skal drifte husholdninger og gi omsorg til alle, er så selvfølgelig at man ikke regner disse oppgavene som arbeid»

Også Linn Stalsberg bryter med lignende tanker i boka Er jeg fri nå?: tidsklemte damer i verdens beste land. Her beskriver hun opplevelsen av å havne i klinsj mellom egne feministiske idealer og realiteten av å bli småbarnsmor. Hvorfor jobber nesten halvparten av alle småbarnsmødre deltid, her i verdens beste land, dersom det er så greit å kombinere fulltidsstilling og familie? «Nesten halvparten» er et anslag som stemmer like godt i dag, fem år senere. Stalsberg beskriver hvordan hun slutter i sin faste stilling, fordi hverdagen rett og slett ikke går opp. Hun gjør det hun vet at hun ikke skal gjøre, med store konsekvenser for sin personlige økonomi, fordi hun opplever at det ikke finnes noe reelt alternativ. Andre, eksempelvis kvinnene i NRK-saken «Hjemmeværende anno 2018», mener at disse økonomiske konsekvensene rett og slett ikke betyr så mye for dem. Mens en av de intervjuede kvinnene anså seg selv som privilegert, grunnet den økonomiske muligheten til å bli hjemme, mente en annen at valget kun handlet om pengeprioriteringer.[vi] Som Stalsberg også påpeker, er slike valg allerede en prioritering for en høy prosentandel av norske kvinner: De har innført sekstimersdagen i praksis, men uten lønnskompensasjon, slik kravet lød for nærmere 40 år siden. Og stadig vekk minnes man om konsekvensene av å jobbe deltid, enten man har valgt det selv, eller ikke: man taper ikke bare lønn, men også pensjon. Denne situasjonen, som er så vanlig for så mange, norske kvinner, er et eksempel på at kvinner i praksis må betale for privilegiet å gjøre gratis arbeid, som samfunnet attpåtil er helt avhengig av.

Fremskritt eller backlash?

Hva blir de mulige konsekvensene av en borgerlønnsordning i en slik virkelighet? Borgerlønn kan bidra til økonomisk trygghet og forutsigbarhet for dem som ikke kan, får eller vil arbeide i faste heltidsstillinger. For feminister rommer idéen likevel muligheter for store tilbakeslag innen likestilling, på arbeidsplassen så vel som på hjemmebane.

En mulig konsekvens er at kvinners yrkesaktivitet vil gå ned som følge av borgerlønn, uten at det samme er tilfellet for partnerne deres. Dette kan ha bieffekter på sikt; blant annet kan det føre til at alle kvinner i større grad ansees som usikre kort i bedrifters ansettelsesprosesser, og at kvinner følgelig møtes med større grad av skepsis og diskriminering i arbeidslivet. Dersom det blir vanskeligere for kvinner å delta i arbeidslivet, senkes terskelen for å forbli hjemmearbeidende; en selvforsterkende synergi. En annen følge for kvinner som trapper ned arbeidstiden, vil åpenbart være at deres samlede inntekt reduseres i forhold til menns. Om kvinner sier ifra seg lønnsinntekt for å arbeide i hjemmet, vil de fremdeles befinne seg i et strukturelt ulikhetsforhold med fulltidsarbeidende partnere, noe borgerlønn gjør lite for å løse, ettersom den havner på toppen av den enkeltes lønnsinntekt. Borgerlønn er ingen garanti for at kvinner som arbeider i hjemmet unngår å tape penger, sammenlignet med partnerne sine. Begrenset tilgang til arbeidsmarkedet og økonomisk skjevhet i kvinners disfavør, vil neppe bidra til å røske opp i gamle kjønnsrollemønstre, eller til kvinnefrigjøring som sådan.

«En mulig konsekvens er at kvinners yrkesaktivitet vil gå ned som følge av borgerlønn, uten at det samme er tilfellet for partnerne deres.»

Å organisere et samfunn slik at innbyggere ender med å være avhengige av borgerlønn, kan også få store konsekvenser for innbyggernes forhandlingsmakt på sikt. En sentral rettighet som knytter seg til lønnet arbeid, selv i en tid med svake fagforeninger og ansettelsesforhold, er retten til å organisere seg og streike for bedre arbeids- og lønnsvilkår. Hvilke rettigheter vil man ha som borgerlønnsmottaker, dersom staten ikke lar borgerlønnsveksten følge den reelle veksten i økonomien, eller om staten sågar innfører kutt i tildelingene? Som arbeidstaker har man – i teorien – mulighet til å organisere seg og streike, eller finne et annet arbeidsforhold. Hvordan vil situasjonen se ut dersom veksten i borgerlønn stagnerer, og staten er makten man kjemper mot? En nærliggende situasjon preger dagens studenter. Norske studenter får utbetalt et studielån som på ingen måte har fulgt vekstkurven i norsk økonomi de siste tiårene, og i praksis er det nå umulig å leve på studielånet alene. Hvilke reelle muligheter har studentene til å kjempe igjennom bedre vilkår?

Vil borgerlønn i praksis vil føre til slike utfall som de overnevnte, og dermed til ytterligere sementering av kjønnsroller og diskriminerende strukturer? Det veldig kjedelige svaret er: Det vet man ikke ennå, siden de empiriske dataene fra forsøk med borgerlønn er så begrenset. Andre tiltak behøves for å skape sosial utjevning, eksempelvis streng og progressiv beskatning. Hvilke tiltak som kan fungere for å demme opp de mulige bieffektene av borgerlønn, blir ren gjetning på nåværende tidspunkt. Samtidig er det verdt å skjenke en tanke til dem som virkelig vil dra fordeler av en slik ordning: utsatte, fattige mennesker uten utsikter til å tjene en anstendig lønn. Paradokset som Eliassen og Omdals bok viser, er merkelig nok at arbeidstiden hos fattige som mottar borgerlønn, stiger. Kanskje får de råd til å dekke utgiftene til barnepass som frir opp arbeidstid, eller fri fra det ekstremt tidkrevende arbeidet i å snu hver krone. Kanskje unngår de sykemeldinger som gjerne henger sammen med psykisk (les: økonomisk) stress. Det er vanskelig å si nøyaktig hva som er årsaken til at produktiviteten stiger. Igjen er svaret foreløpig kjedelig: Flere undersøkelser behøves.

«Jeg sliter med å se hvordan borgerlønn kan skape noe annet enn et nytt A- og B-lag», sa en kollega da jeg fortalte henne om denne teksten. Det er ikke et urimelig stoppested, for borgerlønn i seg selv er ikke nok til å sørge for verken kvinnefrigjøring, sosial utjevning eller rettferdig fordeling. Men det er heller ikke dagens system og ordninger. Selv om konseptet borgerlønn inneholder nok x og y-faktorer til at det er vanskelig å anse som noe reelt alternativ, og en kostnad så heftig at man kan se stjerner, så rokker borgerlønn ved hele idéen om lønnsarbeid: hvem som må utøve det, hvem som må jobbe gratis, og hvem som får slippe unna. Som den feministiske ideologien, kan også idéen om en universell, levelig inntekt peke fremover mot et punkt der alle har rett til økonomisk selvstendighet, med påfølgende frihet og verdighet.

Men inntil videre er kjønnseffektene av borgerlønn også litt som fremtiden: enkle å drømme om, verre å spå.

Forslag til videre lesning og lytting

• «Borgerlønn. Idéen som forandrer spillet.» Ingvild Eliassen og Stein Erik Omdal. Manifest: 2018
• «Er jeg fri nå? : Tidsklemte kvinner i verdens beste land.» Linn Stalsberg, Aschehoug 2013.
• Basic Income European Network (BIEN): basicincome.org
• Agendas samtale «Agendakveld: Borgerlønn i Norge?» med Hadia Tajik, Ingeborg Eliassen, Sven Egil Omdal og Kalle Moene (tilgjengelig som podcast)
• Nina Björk i samtale med Cecilia Nebel, i regi av Studentafton (tilgjengelig som podcast)
• Silvia Federici om borgerlønn og kapitalisme på radioprogrammet «Against the grain»: https://kpfa.org/player/?audio=258875
• Og Frederici i magasinet Boston Review: http://bostonreview.net/print-issues-gender-sexuality/silvia-federici-jill-richards-every-woman-working-woman

Referanser

1. [i] «A basic income is a periodic cash payment unconditionally delivered to all on an individual basis, without means-test or work requirement», heter det på sidene til BIEN. https://basicincome.org/basic-income/
2. [ii] For videre lesning om disse kampene, er: «Vi var mange : Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller» av Ellen Aanesen (red.) et al, informativ.
3. [iii] For mer om Wages for housework-bevegelsen, sjekk ut Boston Review sitt intervju med Silvia Federici. http://bostonreview.net/print-issues-gender-sexuality/silvia-federici-jill-richards-every-woman-working-woman
4. [iv] Episoden heter «Silvia Federici on how capitalism endures». Kan lyttes til via: https://kpfa.org/player/?audio=258875
5. [v] På trykk i Klassekampen 15.9.2018. Tilgjengelig via: https://agendamagasin.no/debatt/borgerlonn-a-gi/ Lastet 7.2.
6. [vi] «Hjemmeværende anno 2018», NRK.no, 26.12.2018. Lastet 27.1.2019 (https://www.nrk.no/norge/xl/hjemmevaerende-anno-2018__-jeg-klarte-ikke-a-dra-fra-datteren-min-1.14296814)