Kvinne, liv, frihet

Mitt liv startet i Isfahan i Iran for nesten trettiseks år siden. Det kunne ha fortsatt der eller i en annen iransk by, men det gjorde det ikke. Begge foreldrene mine var unge og politiske aktive mot det islamistiske regimet.

Hasti Hamidi

 

 

 

Tekst av Hasti Hamidi

 

Mitt liv startet i Isfahan i Iran for nesten trettiseks år siden. Det kunne ha fortsatt der eller i en annen iransk by, men det gjorde det ikke. Begge foreldrene mine var unge og politiske aktive mot det islamistiske regimet. Mamma fikk to sønner før pappa ble fengslet for å «spre propaganda» mot regimet, og en sønn etter at pappa ble løslatt etter fire år i fengsel. Da mamma ble gravid med tvillingsøsteren min og meg, forstod hun at vi måtte flykte.

 

Vi flykta fra et land der revolusjonsgarden gjemte barberblader i kleenex som de brukte for å tørke bort leppestift fra kvinner.

 

Vi flykta fra et land der kvinner er mannens eiendom.

 

Vi flykta fra et land der man aldri høyt kan si det man egentlig mener.

 

Vi flykta fra et land som rekrutterte naboer og barndomsvenner til å spionere på hverandre.

 

Vi flykta fra et land som massehenrettet politiske motstandere.

 

Motstanden mot regimet i Iran har vært der helt siden de kuppet den sosialistiske revolusjonen i 1979. Protestene i dagens Iran føyer seg inn i en kamp kvinner kjemper over hele verden. En kamp om råderett over egen kropp og eget liv. For noen betyr det å ta av seg hijaben, for andre kan det bety å få lov til å bruke den. I Iran har hijabforbudet blitt brukt som et av flere midler for å undertrykke kvinner i over 43 år.

 

Det er begynnelsen av november og vi går inn i en ny uke med protester i Iran. Dette er en revolusjon som startet etter at kurdiske Jina Amini ble arrestert og drept av moralpolitiet. Tjuetoåringen ble utsatt for dødelig vold fordi hun ikke var «godt nok» dekket til etter regimets strenge kleskoder. Jinas «synd», som kostet henne livet, var synlige hårlokker utenfor den pålagte hijaben. Det er hvert fall begrunnelsen moralpolitiet oppga da de arresterte henne, og som de stadig bruker for å rettferdiggjøre volden. Selv om Jina er unik, er dessverre ikke drapet unikt. Ei heller er begrensningene hun måtte forholde seg til som kurdisk kvinne i Iran. Det offisielle navnet hennes var Mahsa, men ikke engang navnet sitt fikk hun eie selv fordi det kurdiske navnet Jina godkjennes ikke av det islamistiske regimet. Jina ble født tolv år etter at jeg, sammen med min familie, flyktet fra Iran. Min søster fikk heller ikke lov til å eie sitt navn; Nina. Ikke offisielt hvertfall. Men for familiene vil de alltid være Jina og Nina.

 

For mange av oss unge iranere som bor i eksil er det vanskelig å forestille seg en hverdag med et moralpoliti som kontrollerer hvordan vi kler og oppfører oss både utendørs og i sosiale medier. For foreldrene våre er det en levd erfaring. Moralpolitiet, også kalt Gasht-e-Ershad på persisk, er bare en av mange kontrollmekanismer det islamistiske regimet bruker for å undertrykke innbyggerne. I realiteten kontrollerer de alle aspekter ved folks liv, fra fødsel til død.

 

De siste ukene har jeg kjent på en dyp sorg over det som skjer i mitt fødeland. Med vekslende faser av sjokk, skyldfølelse knyttet til det å ikke kunne bidra fysisk, sinne og håp – forsøker jeg å finne en plass der jeg kan bidra i den feministiske revolusjonen mine medmennesker kjemper for, fra avstand. Det jeg opplever nå er ikke en ny sorg, men heller en intensivering av en livslang kjærlighetssorg som bor i meg og flere som lever i eksil. En sammensatt sorg styrt av geopolitikk, grenser, makt og avstand. Det er sorgen over å ikke kunne sitte i hagen til mormor og drikke te med henne. Det er sorgen over å ikke kunne klemme tanta mi en siste gang eller være til stede i begravelsen hennes. Det er sorgen over minner som ikke ble skapt og som heller ikke lenger kan skapes. Men det er og skyldfølelse over å leve et fritt liv. Å kunne ytre meg fritt, bevege meg fritt, elske fritt, skrive fritt.

 

Kvinne, liv, frihet! Det er det de drepes for. De heter Jina Amini og Nika Shakarami. De heter Sarina Esmailzadeh og Setareh Tajik. De var unge, flere av dem barn, og de ble støttet av andre barn som Mehdi Mousavi Nikou og Matin Ghanbarzehi. Det de hadde til felles var at de sto opp mot urett, og det kostet dem livet.

 

Det vi kan og må bidra med på avstand er grenseløs solidaritet. De siste ukene er vi flere eksil-iranere som har mobilisert, dokumentert og delt informasjon om revolusjonen i Iran. Jeg og mine venner har tatt til gatene for å demonstrere, latt oss intervjue i media og skrevet opprop, vi har arrangert fysiske støttemarkeringer, laget podkast for å spre informasjon, vi har pratet med politikere, og vi har gjennomgående brukt egne kanaler på sosiale medier til å daglig spre informasjon om hva som skjer og hvordan man hjelpe.

 

Hvorfor gjør vi det? Fordi venninna mi drømmer om å klemme moren sin og sove i barndomsrommet sitt igjen. Fordi kompisen min er desperat etter å finne ut av hva som har skjedd med hans store kjærlighet som er blitt sporløst forsvunnet etter protestene. Fordi jeg drømmer om at mine foreldre skal få mulighet til å besøke graven til storebroren min før de dør. Fordi folk er desperate etter å kunne leve sine liv, bruke sin stemme, snakke eget språk og elske med et fritt hjerte.

 

Så hvis noen spør hvorfor vi må fortsette å kjempe for det islamistiske regimets fall, svarer jeg at grunnene er like mange som det finnes mennesker med kjærlighet til og kjærlighet i Iran. Men først og fremst fordi vi kan. Fordi mens jeg skriver på denne teksten blir flere av mine medsøstre voldtatt, torturert og drept i Iran. Hvorfor? Fordi kvinnekroppen er en slagmark uavhengig av hvordan den ser ut.

 

Det som skjer i Iran angår oss alle. Vi skylder disse unge menneskene å være talerør for deres stemmer og liv, vi skylder dem å dokumentere og kritisere deres urettferdige og begrensende hverdager. Vi kan ikke akseptere at enda en generasjon vokser opp under et totalitært regime. Dette er modige barn, studenter, arbeidere som bretter opp armene og bokstavelig talt viser langfingeren til patriarkatet. Det minste vi kan gjøre er å løfte frem deres stemmer og historier. Vi roper fordi vi elsker og sørger, fordi vi håper, vi roper igjen og igjen: Kvinne – liv – frihet! Jin – jiyan – azadi! Zan – zendegi – azadi!

LES MER