Verdenen Adania Shibli skriver frem i En liten detalj er som et punktsår eller insektbitt: Den har en liten overflate, men stikker dypt.

Re: Report on the captive

In my patrol on 12.8.49 I encountered Arabs in the territory under my command, one of them armed. I killed the armed Arab on the spot and took his weapon. I took the Arab female captive. On the first night the soldiers abused her and the next day I saw fit to remove her from the world.

Signed: Moshe, second lieutenant.

Rapporten er signert av den israelske offiseren som ledet en patrulje hvis oppgave var å vokte grensen mot Egypt og renske ut araberne som måtte være igjen i den sørvestre delen av Negevørkenen etter den arabisk-israelske krigen i 1948. Den ble offentliggjort av den israelske avisen Haaretz i 2003, som en del av en lenger reportasje om hva som skjedde der i ørkenen, sensommeren 1949. Det er hendelsen rapporten vitner om Adania Shibli skildrer i første del av romanen En liten detalj. Fokuset hviler på det hverdagslige, rutinepregede: offiserens rekognoseringer i ørkenen, hygienerutiner, pleie av et insektbitt som blir betent, varmen, landskapet. Mordet på en ung kvinne.

Det hadde begynt å skumre da de kom tilbake, og i øst var himmelen så mørk at man kunne skimte noen få stjerner. Leiren var ikke ferdig ennå, og idet han hoppet ned fra forsetet, ga han ordre om at alt måtte være klart før de kunne spise middag.

I romanens andre del følger vi en ung palestinsk kvinne som mer enn 50 år senere gir seg ut på en reise for å finne ut av hva som faktisk skjedde, «(…)avdekke nye detaljer om voldtekten og drapet sett fra jentas ståsted, ikke bare støtte meg til utsagn fra soldatene som forgrep seg på henne», slik beskriver hun oppdraget.

Jeg vil bli i romanens første del en liten stund. Der er solen nådeløs mot de israelske soldatene. Den brenner gjennom hattene de bruker for å beskytte seg mot den. De kjører rundt i ørkenen, krysser sine egne spor, jager luftspeilinger, skygger. Horisonten er gul og varm: sand som møter himmel. Landskapet fornyer seg kontinuerlig, sanddynene er alltid i bevegelse, som bølger. Også grensen mot Egypt virker bevegelig, flytende, som jern før det støpes og får en fast form.

***

Selv elsker jeg en grense når den er som best: en pustende, porøs materie. Eller kanskje som det området langt bak i munnen der ganen blir myk, man kan trykke tungen mot det og kjenne at det blir vanskeligere å puste gjennom nesen. Det fantes en gutt i klassen min på barneskolen (det er vel et sånt barn i alle klasser på alle barneskoler) som sugde spaghetti inn i nesen og trakk den ut gjennom munnen. Det var en lek med det abjekte, en lek med grenser. Grensen mellom Norge og Sverige er et annet eksempel på en myk grense. Under pandemien ble jeg ufrivillig fanget i Sverige, fordi grensen stivnet. Den reiste seg som en ugjennomtrengelig, opak vegg.

En liten detalj handler i stor grad om nettopp en landegrense. Men den landegrensen er, på tross av sin bevegelighet, ikke en myk gane. Den minner mer om hud. Å bruke somatiske metaforer for å snakke om nasjonalstater er ikke uvanlig. Jeg er definitivt ikke den første som tenkt at huden er en fruktbar metafor for grenser. Men den er fruktbar – når man først begynner å strekke den viser det seg å ikke finnes grenser for hvor langt den kan tøyes. Huden, likt grensen, har to distinkte funksjoner. På den ene siden er huden et hylster, et beskyttende lag som avgrenser kroppen fra omverden. På den andre siden er huden et grensesnitt. Den er kontaktflaten mellom kropp og verden, mellom én kropp og en annen. Det er lett å tenke på grenser som en todimensjonal strek, en linje i sanden. Men likt huden er grensen elastisk. Den har en evne til å absorbere og den er taktil; den kjenner friksjon, den kan spennes, vris og forvrenges. Grensen er ikke bare en fysisk markør som viser hvor to land møtes. Den er også et symbol på en nasjons suverenitet. Rent geografisk befinner grensen seg stort sett i nasjonens periferi, men den utgjør også det nasjonalistiske prosjektets kjerne. Et prosjekt som i stor grad handler om å forene grensens ugjennomtrengelighet for det som ikke er ønsket, og dens evne til å absorbere det nasjonen kan dra nytte av.

Offiseren vi følger virker besatt av orden. Av grenser. Det er ikke bare nasjonens grenser som må beskyttes, men også det provisoriske hjemmet. Holde leiren fri for inntrengere, holde hytta fri for insekter, edderkopper og skittent vann. Vokte kroppens grenser, holde den ren, vaske, barbere, skifte klær. Etablere rene og skitne soner. Er det ikke dét hygiene og orden handler om? Ikke å utrydde det skitne, det er nærmest umulig, men å sørge for at det skitne ikke blør ut i de rene sonene, forpester dem med sin skittenhet. Tegne opp grenser: Håret er rent så lenge det sitter på hodet, men skittent når det løsner. Maten er ren når den er på tallerkenen, men skitten når den treffer oppvaskkummen, det spiller ingen rolle hvor ren oppvaskkummen er, for den er en skitten sone. Blodet er rent når det renner gjennom årene, men skittent når årene sprekker og blodet veller ut. Men det skitne, det abjekte, det farlige tar seg likevel forbi grensene. For som i likhet med huden har alle grenser sprekker. Sprekkene må være der, de har en funksjon, men de kan også utnyttes. Et insektbitt blir et verkende sår, en kvinnelig beduin som stinker av svette og kjønn, som kanskje har lus, blir tatt til fange og blir en del av leiren. Hun vaskes, lusebehandles, utnyttes, utryddes.

***

På Blindern hadde jeg en sosiologiprofessor som ba en student komme frem i auditoriet og drikke av et vannglass. Studenten gjorde det. Så ba hun studenten om å spytte i vannglasset, hvilket studenten gjorde, noe mer motvillig. Da professoren ba studenten ta en ny slurk av vannet nektet studenten. Og det var, ifølge professoren, et bevis på at skittent og rent bare er en sosial konstruksjon. Spyttet vi har i munnen og svelger hele tiden blir skittent, forpester drikkevannet om det forlater munnen i bare et øyeblikk. I En liten detalj skriver Shibli:

Han kledde av seg alt bortsett fra underbuksen, tok kluten fra spikeren, dyppet den i vannet og begynte å vaske seg. Han tok ansiktet først, så halsen, brystet og så mye av ryggen han kunne nå. Han vred opp kluten og vasket hendene og armhulene. Til slutt vasket han føttene(…)

Hadde vi bare hatt én klut, skulle vi nok alle vasket oss i omtrent samme rekkefølge. Det er ikke ekkelt å få ansikt under armene, men det er ekkelt å få underarmer i ansiktet. Det er ekkelt å lukte kroppen til en fremmed når du forgriper deg på henne, så du sliter av henne klærne, kaster et såpestykke på henne og spyler henne ren. Klipper håret hennes kort og dynker det i bensin for å forhindre at hun smitter soldatene med lus når de legger seg inntil henne. Når stanken av kroppen hennes dveler i hytta di, tar du henne med ut i ørkenen, fjerner henne fra verden.

Så klart er ikke renhet bare en konstruksjon. Evolusjon har med god grunn plassert munn og endetarm i motsatt ende av overkroppen. Hygiene, renhet handler også om helse, og er derfor et spørsmål om liv og død. Skittent er ikke bare ekkelt, men i visse tilfeller farlig. I En liten detalj blir grensene mellom renhet som et sikkerhetstiltak og renhet som forestilling utydelige.

***

I 2020 disputerte forfatteren og poeten Khashayar Naderehvandi med avhandlingen Vem vittnar för vittnet. Det er ikke uten grunn jeg kommer til å tenke på den under lesningen av En liten detalj. Kvinnen i romanens andre del vil, med egne ord, «avdekke nye detaljer om voldtekten og drapet sett fra jentas ståsted, ikke bare støtte meg til utsagn fra soldatene som forgrep seg på henne». Naderehvandi skriver om hvordan møtet mellom to parter preges av etikk. At det er først når en tredjepart trer inn at etikken blir underlagt det juridiske eller politiske. Det skal ikke forstås som at etikken blir mindre viktig. Men det er når en tredjepart, et vitne, blir en del av ligningen, at muligheten for rettferdighet oppstår. Bare fra et punkt utenfor selve hendelsen kan en dom felles. Kvinnens ønske kan altså tolkes som et ønske om å være et vitne til en forbrytelse som ikke har andre vitner enn forbryterne selv. Forbryterne, og en konstant gjøende hund.

I avhandlingen tar Naderehvandi blant andre Jacques Derrida til hjelp for å forklare og rede ut maktaspektene av språket, de koloniale restene og rasismens idéer om hvem som er innregnet i fellesskapet. Allerede i begynnelsen av avhandlingen dukker det opp: renhet. Ettersom Derrida foraktet det algeriske i seg selv gjorde han alt han kunne for at det ikke skulle synes i hans tekster. Den eneste fransken han beundret var den «rene» fransken. Samtidig hevder han at det rene språket ikke finnes. Man kan ikke gjøre seg til herre over språket, ettersom det alltid er i forandring.

***

Rent kan man også kalle det avskallede, minimalistiske, kirurgisk presise språket. Dette rene språket som kan skildre et landskap, en handling, en dialog uten å tillegge det noen vurdering. Det er dette rene språket Shibli skriver frem i romanens første halvdel. Er språket en gestaltning av offiserens renhetsmani? Er det inspirert av den følelseskalde rapporten? Er det det eneste språket som kan bære hele veien frem til jeg fant det passende å fjerne henne fra verden? Det står i hvert fall i skarp kontrast til språket i romanens andre del. Det er mindre samlet, mindre distansert og mettet med følelser:

Det er trukket så mange grenser her. Man må være oppmerksom på dem og vite hvordan man skal forholde seg til dem, men til syvende og sist beskytter de alle mot alskens farlige konsekvenser. De gir folk en slags sinnsro, tross alt. Enkelte mennesker vet å navigere grensene på mesterlig vis, de tråkker aldri feil, men de er i fåtall og jeg er ikke en av dem. Så fort jeg ser en grense, styrter jeg enten frem og bykser over den, eller jeg smyger meg over den i skjul. Ingen av disse atferdsmønstrene er bevisste, de springer ikke ut fra et ønske om å stritte imot alle grenser, nei, det ren og skjær dumskap.

Det er ikke hovedpersonens analyse av hvordan hun forholder seg til grenser som får teksten til å vibrere av en nervøs energi. Det er språket. Setninger som ruller på, innskutte setninger, digresjoner, spørsmålstegn, assosiasjoner. I romanens andre del følger vi en kvinne som lever under en kontroll som er så total at hun stadig blir tvunget til å tråkke over grenser. Derfor blir det også umulig å vite når man ikke burde gjøre det. Her skaper ikke grensene orden, trygghet, renhet og forutsigbarhet. De gjør livet uoversiktlig, de gjør det umulig å forestille seg konsekvenser, de skaper ustabilitet og forvirring. Grensene er på en gang fysiske, bevæpnede, mentale, psykologiske, beskyttende og truende. De er både abstrakte og konkrete. De er harde vegger og myke ganer, enveisglass som slipper deg inn fra den ene siden og støter deg bort fra den andre:

(…)den lengste reisen jeg kan legge ut på med mitt grønne ID-kort, som viser at jeg kommer fra område A, er fra huset mitt til den nye jobben. Etter loven kan riktignok alle fra område A dra til område B, med mindre særskilte politiske eller militære omstendigheter er til hinder. Men nå for tiden er slike særskilte omstendigheter blitt normen, og mange fra område A vil ikke engang vurdere å dra til område B. De siste årene har jeg ikke engang reist så langt som til kontrollposten Qalandiya, som skiller område A fra område B, så hvordan i all verden kan jeg i det hele tatt tenke på å dra så langt som nesten til område D?

Tross alt lykkes kvinnen å leie en liten hvit bil som kan ta henne hele veien fra område A til Negev. Hun pakker med seg gamle og nye kart med gamle og nye navn på gamle og nye veier. Minnene om et landskap hun en gang kjente erter henne med sitt fravær:

(…)jeg blir usikker på hvor jeg er. Jeg trodde jeg hadde kjørt her før, men nå er jeg ikke sikker. Veien jeg kunne så godt for mange år siden, var smal og kronglete, mens denne er nokså bred og rett.

***

Hva tar man fra et menneske om man okkuperer landet hennes? Naderehvandi argumenterer for at man, ved hjelp av språket, tar fra det minnet: Plasser og personer får nye navn. Til slutt blir det umulig å gjenkalle meningsfulle bånd mellom mennesker, steder og hendelser. Sånn erstattes det lokale minnet med det koloniale minnet. Også Sinziana Ravini, som anmeldte En liten detalj i Aftonbladet i 2021, refererer til Derrida: Han skrev at vitnemål som fremstilles i sikre ordelag risikerer å miste overbevisningskraft. Så kanskje er det på grunn av, og ikke på tross av at språket hennes er ødelagt av kolonialismen at det lykkes kvinnen i den hvite bilen å bli et overbevisende vitne. Hun gjør det gjennom å stadig ta seg tid til de små detaljene, tyggegummi, støv, fluer.

Sarah Smith Ogunbona (f. 1989) er en forfatter, skribent og skrivelærer bosatt i Gøteborg. Hun debuterte med romanen Globus på Forlaget Oktober i 2020. Denne teksten var først publisert i Fett #3/22 FLUKT.