
Another World Entertainment
Når jeg tenker over hva jeg ser etter i en film, pleier jeg å tenke at en god film kan strekke seg ut fra lerretet og gjøre noe med oss. Noen filmer kan oppnå dette lettere enn andre. Skrekkfilmer er laget for å gjøre oss redde. Komedier prøver – noen ganger altfor hardt – å få oss til å le. En god film kan være et springbrett for undring og refleksjon om verden vi lever i. Den kan overraske oss eller få tårene til å falle. Film kan være et nyttig speil av samfunnet, eller simpelthen katarsis. Men ved sjeldne anledninger kan gode filmer også gi oss en sterk følelse av håp, en følelse av kontakt med menneskeheten. All We Imagine As Light av Payal Kapadia er en slik film.
Skinnende storbysymfoni
«Denne filmen burde du se, spesielt som feminist», lyder en melding fra en venn som fikk se All We Imagine As Light under premieren på filmfestivalen i Cannes. Filmen ble møtt med åtte minutters stående applaus, og filmskaperen Payal Kapadia ble tildelt den gjeve Grand Prix-prisen. Da jeg endelig fikk sjansen til å se den var forventningene skyhøye, men jeg var trøtt. Jeg satt sammensunket som en sekk i kinostolen, og knuget en kopp kaffe av bitreste sort. Da filmen startet rettet jeg umiddelbart opp ryggen.
Filmen åpner med gatelivet i Mumbai på nattestid. Kameraet beveger seg glidende forbi folk som rydder opp søppel, setter opp markedsboder, og står i kø foran pendlertog. Vi hører ulike stemmer reflektere om Mumbai, men vi kan ikke se hvem som snakker. I’ve lived here for almost twenty-three years, but I feel afraid to call it home. Betraktningene om byen er ambivalente. Fargerike gatelys tillegger alt en ubestridelig melankoli. I’d just had my heart broken, but the city helps you forget these things, sier en kvinnelig stemme. Like etter finner kameraet to sykepleiere på vei hjem fra jobb. Filmen handler om dem, deres liv og lengsler. Fra en av pendlertogenes «kvinnekupéer» ser de byen suse forbi utenfor vinduet.
Solidaritet og søsterskap
Sykepleierne Prabha og Anu leier en liten leilighet sammen. De er moderne kvinner som jobber, danner fellesskap med andre kvinner, og lever nokturne liv på Mumbais gater. Men ingen av dem lever fritt. Ved å gli sømløst mellom offentlige og private liv, viser Kapadia at friheten de har vunnet likevel har utallige begrensninger.
Seriøse og tilbakeholdne Prabha giftet seg med en mann hun aldri hadde møtt i et arrangert ekteskap. Like etter dro mannen til Tyskland for å jobbe på en fabrikk. Årene har gått, hun hører nesten aldri fra ham. Hun er ensom og lengter i det stille. Mannen sender henne plutselig en skinnende rød riskoker uten forklaring, og man kan ikke la være å tolke den som symbolsk. Riskokeren er både frigjørende og domestiserende på samme tid. Sent på kvelden ser vi Prabha omfavne riskokeren, et surrogat-objekt som ikke kan erstatte ekte nærhet.
Anu er en ung, energisk romantiker som bærer en hemmelighet. Hun og kjæresten leter etter steder i byen der de kan være intime. Anu er hindu, og kjæresten er muslim. Paret er åpenbart forelsket, men skjuler det fordi det er tabubelagt å være sammen med noen fra en annen kaste eller religion. Forholdet utspiller seg mest ute i det fri. Å stå inntil hverandre på et tog blir fryktelig intimt, og de gir hverandre stjålne kyss på en parkeringsplass eller bak en fotballbane. Men så snart de begynner å kysse, høljer det kraftige Monsun-regnet ned. Kjærligheten forblir hjemløs.
Monsun-blå er den varmeste fargen
Første halvdel av filmen er en blå hyllest til Mumbai. Det er Monsun-sesong, og regnet er allestedsnærværende. I regnsesongen dekker mange boligene sine med blå presenninger. Plutselig ser man fargen i alt, fra sykepleiernes uniformer til plastposer og togseter. Skjønnheten våkner til liv i det dagligdagse. Fargevalgene alene er visuell poesi.
Prabhu og Anu drar etter hvert til en kystlandsby med en eldre venninne. Venninnen blir tvunget ut av Mumbai etter over tjue år i samme leilighet, fordi hun ikke har de riktige papirene. Med en gang kvinnene kommer ut av storbyen endrer tempoet seg. I hverdagen er det ikke tid til annet enn å jobbe, ta toget hjem, lage mat, og kanskje vaske klær. Men ved kysten strekker tiden seg ut, dagdrømmene slipper til, og fargene forandrer seg. Alt blir solgult og terracotta-rødt.
Noe åpner seg også mellom kvinnene. Prabhu har tidligere skjelt ut Anu på grunn av affæren. I all hemmelighet har likevel elskeren til Anu fulgt etter dem til kysten, og Prabhu har oppdaget det. Anu forventer kjeft igjen, men Prabhu inviterer istedenfor kjæresten inn i varmen. Alle sitter sammen på en strandbar i skumringen. Det er tydelig at paret for første gang tillater seg å håpe.

Another World Entertainment
Radikal kjærlighet som våpen mot ytre høyre
Da rulleteksten begynte, var det en fornemmelse av håp jeg satt igjen med. Ikke fordi maktstrukturer forsvinner over natten, men fordi folk kan utfordre strukturene gjennom vennskap, solidaritet, og kjærlighet.
All We Imagine As Light er banebrytende i India, selv om landet produserer flest filmer i verden. Etter Cannes ble det nødvendig for den høyrevridde statsministeren Narendra Modi å anerkjenne Kapadia sitt talent, til tross for at filmen kritiserer boligpolitikk, ulikhet og kvinners manglende frihet. Filmen er en tydelig og optimistisk motvekt til Modis hindunasjonalisme.
Med sin imponerende fiksjonsdebut har Kapadia oppnådd flere milepæler, som indisk regissør, og som kvinnelig regissør. Filmen var den første indiske produksjonen valgt ut til konkurranseprogrammet i Cannes på tretti år, og det er aller første gang en film av en kvinnelig indisk regissør har konkurrert. Milepælene forårsaker en følelse av fremgang, og ikke minst, en nødvendig synliggjøring av hvordan filmverden henger etter på kjønnsmangfold og ikke-vestlige stemmer. Men det er også en tematisk seier. Altfor ofte blir det argumentert at film eller litteratur som handler om kvinner ikke er universelt nok. Kapadia er kompromissløs i skildringen av indiske kvinners subjektivitet.
Det er en vakker tanke at denne samfunnskritiske perlen kommer til å vises på kino i India, gjerne mellom visninger av Bollywood-romanser eller actionfilmer. Kapadia har selv sagt at det er viktigst for henne. Kvinner India rundt får se hverdagslige utfordringer og lengsler spille seg ut på storskjermen. Kanskje lengsler som ligner deres egne. Håpet finnes ikke hvis ikke du ser det.
Hanne Rømsing Sæverås (f. 1995, hun/henne) er litteratur- og filmformidler på Bergen Offentlige Bibliotek, og redaksjonsmedlem i Fett.