Illustrasjon: Birgitte Lebesby

 

Leder Fett 1/21

I filmen Et glass til møter vi fire danske lærere midt i livet som bestemmer seg for å gjennomføre et eksperiment. De skal teste psykologen Finn Skårderuds «teori» om at alle mennesker er født med en halv promille for lite i blodet. Jeg skriver teori i anførselstegn fordi dette ikke er noen faglig tese Skårderud har presentert i alvor, men et skråblikk i et essay. Det er akkurat som om det er noe faller på plass med en enhet eller to. De fire mennene begynner med å drikke litt hele dagen fram til klokka åtte om kvelden for å opprettholde et nivå av brisenhet: det vil si, en tilstand der man er litt mer løssluppen, litt gladere, åpnere, mer kreativ. De har ganske enkelt mer lyst på livet.

Filmen er både et portrett av danskers forhold til alkohol, fyllakultur, alkoholens oppstemthet, men også farer. For det skal selvsagt også gå galt, det skal bli for mye av det gode. Likevel er filmen en hyllest til rusens mange gleder.

Forsiden av Fett 1/21 som har tema rus. Forsiden viser en tegning av Birgitte Lebesby med en kvinne med rødt hår som røyker. Røyken er farget i sort, grått og neongrønn.

Forsiden er tegnet av Birgitte Lebesby, designet av Eller med a.

Jeg så filmen i høst på kino, mens Oslos utesteder fortsatt var åpne, men der det å gå ut og ta seg en øl likevel ikke var helt det samme som før. Jeg tenkte to ting mens jeg satt der: fy søren som jeg savner å gå på fest. Og: denne filmen hadde aldri blitt laget med kvinnelige hovedpersoner. Fire middelaldrende kvinner som drikker hver dag og fester i lange montasjer til de sovner på trappa vil neppe ha samme glade preg som når Mads Mikkelsens deprimerte rynker bli til et stort glis når han tar vinen til munnen. Hvorfor er det sånn?

Dette nummeret handler om rus, og mange vil kanskje spørre hvorfor det er viktig at et feministisk tidsskrift skriver om det. Det fins mange grunner til det, er vårt svar:

Mens denne lederen skrives har regjeringen akkurat lagt fram et forslag til en reform som kan endevende norsk ruspolitikk, dersom den blir vedtatt. Den største endringen er vridningen «fra straff til hjelp», som også er navnet på NOU-en som kom for et drøyt år siden, og innebærer en avkriminalisering av brukerdoser med narkotiske stoffer. De skal fortsatt være forbudte, men straffen skal utebli. Dette kan du lese mer om i Aleksander Sørlies tekst, som advarer mot en «naiv innføring av rusreformen» på minoriteters vegne, og skriver særlig om skeive, transpersoner og rus og hvordan helsevesenet også kan sanksjonere. Mohamed Abdi skriver om hvordan dagens ruspolitikk rammer sosialt skeivt, og da særlig unge menn med minoritetsbakgrunn. Unge på vestkanten i Oslo bruker mer rusmidler enn de fra øst, men straffes likevel mindre.

Det er flest menn som er tunge rusbrukere og som får behandling i hjelpeapparatet. Kan det føre til at vi noen ganger glemmer kvinnene? Rebecka Lorenzson har intervjuet psykologspesialist Kari Lossius som kjenner rusomsorgen i Bergen særlig godt, og har kjempet for et sterkere kjønnsperspektiv i rusbehandling i flere tiår. Hun mener at dette er sårt tiltrengt, og at dette må være ruspolitikkens neste skanse.

Lossius tror mange kvinner kvier seg for å søke hjelp for rusproblemer fordi det er så tabu. «Hvis du har et rusproblem som kvinne har du ikke bare et rusproblem, du har et identitetsproblem», forteller hun, og understreker at det er behov for kjønnsdelt behandling og et tilbud med lavere terskel for å komme inn. For hvordan ser vi egentlig berusede kvinner i offentligheten?  Dette er også tema som behandles i Marta Breens tekst – «fulle kvinner kan vekke en helt egen form for avsky» skriver hun, med henvisning til Grete Waitz-løpet som før gikk gjennom Oslo.

«En human ruspolitikk er feminisme» skrev Maria Kjos Fonn i Aftenposten for et knapt år siden. Rusavhengige kvinner er særlig utsatt. Ofte lever de med traumer, de forsøker å selvmedisinere, og de er kroppslig utsatt – mange av dem har opplevd vold fra seksuelle partnere. I dette nummeret kan du lese en lengre samtale mellom henne og Ida Pallin Bostaløkken om hennes siste roman, Heroin Chic.

Vi vet dessuten at rus er utbredt i voldtektssaker hos både offer og overgriper. Så hva skjedde med avholdsfeminismen, spør Ingvill Kjærstein? Roya Shahibzadeh har intervjuet eksperter på feltet om voldtekt, papirløse kvinner og personer som selger sex, og Eira Martinsen Garrido har intervjuet Vivan Skaten Nesse om hva slags behandling kvinner i aktiv rus får på krisesenter. Hun savner feministenes engasjement. Er vi så stille fordi det angår så få av oss, spør hun.

Interseksjonell feminisme er ikke mer komplisert enn at det handler om å se ulike problemer og erfaringer i sammenheng. De er som regel ikke enkle å løse, men for at vi skal komme et stykke på vei, må vi være villige til å se. Det er dette nummeret et forsøk på, og fortsatt er det mer å lese (og se på) om temaet, både her og annetsteds.

I tillegg skriver Hedda H Robertsen i denne spalten om bilfilmer, les bokessay om Sophie Elise Isachsens Ting jeg har lært og «den nye feministfilosofen», Kate Manne. Vi fortsetter kritikksatsingen med omtale av både bøker og forbruksvarer – i denne utgaven om å være en girlboss på hjemmekontoret.

God lesning!

Hanne Linn Skogvang, ansvarlig redaktør i Fett

Kjøp nummeret HER.

 

Share This