Fett har tatt en prat med danserne i Dansekollektivet og deres forhold til feminisme og 8. marstog. Og hvordan er ståa med dansernes #metoo-opprop: #nårdansenstopper?

1. Hva og hvem er Dansekollektivet?

Vi er en frivillig organisasjon og består av en gruppe som jobber med publikumsutvikling og å fremme profesjonell dans som scenekunst gjennom ulike arrangement. Et av Dansekollektivet sine langsiktige mål er å synliggjøre og tilgjengeliggjøre profesjonell dansekunst, å gjøre dans til en større del av Osloborgernes daglige liv. Kollektivet ble startet høsten 2014. Vi ønsket å skape et møtested både bak, på og foran scenen. I tillegg har vi nådd ut til flere mennesker som aldri tidligere har sett dans. Vår hovedaktivitet er å arrangere forskjellige visningsplattformer og arrangementer der dans presenteres på offentlige steder. Dansekollektivet består av ni medlemmer, syv av oss har Oslo som base og så har vi to medlemmer med base i Kirkenes og i Steinkjer.

Det nærmer seg 8. mars, og kvinnedagsarrangementene står i kø. Blant dem som har holdt koken i Oslo over flere år er Ladyfest, der Dansekollektivet blant mange flere skal ha et innslag. Kan dere fortelle litt om stykket dere har laget?

Dansekollektivet har produsert stykket «Void» som har premiere på 8. mars i år, ja. Stykket danses av åtte kvinnelige dansere og er en kommentar til dagens feministiske kamper. Danserne tar utgangspunkt i samspillet mellom det individuelle og det kollektive, samt de mange ulike utfordringene vi står ovenfor i kampen for likestilling. Underbyggende tema går på å bygge hverandre opp, å bygge seg selv opp, å ta plass, gi plass eller det å undergrave andre for å fremme egen sak. For å komme frem til tematikken for stykket startet vi med en idémyldring og diskusjon om våre tanker rundt feminisme. Videre i prosessen tok hver utøver utgangspunkt i en kvinne og eller sak innen feminisme som de inspireres av eller reagerer mot, både i fortid og nåtid. Scenografien til stykket er utarbeidet i samarbeid med scenografen Margrethe Vestvik Kleiberg.

Feminisme? + Dans? Hva har de med hverandre å gjøre, på et litt overordnet plan?

Dansen, som enhver kunstform, er alltid i utvikling, og dansere verden over har til alle tider utforsket og utfordret de stereotypiske kjønnsrollene som finnes i samfunnet, og også i dansens språk. Feminisme, likestilling, maktkamp og mangfold er noe vi ser blir tatt opp igjen og igjen innen scenisk dans. Det er viktig at vi som dansere bruker vår kompetanse og våre arenaer til å bringe aktuelle samfunnsproblemer på banen. Det finnes mange typer aktivisme, og vi velger å vise vårt standpunkt gjennom kunsten.

Har dere noen følelser, tanker minner om 8. mars? Går/danser dere 
i tog? Hva tenker dere om årets 8.mars-markering?

Vi er flere i gruppen som ikke har markert 8.mars så ofte som vi kanskje skulle ønsket. De fleste av oss har hatt et bevisst forhold til dagen, og hvorfor den er viktig. Vi ser på oss selv som en gjeng unge voksne, og oppdager stadig hvor viktig en slik markering er. Spesielt i løpet av de siste årene ser vi et behov, og kjenner på kroppen at dette er viktig! Ikke bare for oss her i Norge, men at vi som kan, bør bruke stemmen vi har for å vise støtte til de kvinnene verden over som ikke har mulighet til å kjempe for sine rettigheter i like stor grad.

Når det gjelder årets 8.mars-markering, har vi alle snakket mye om det faktum at kvinners rettighet over egen kropp er blitt brukt i en politisk maktkamp. Det er vi veldig kritiske til, og vi har sjelden snakket så mye om abort og kvinners rettigheter som i løpet det siste halvåret. Dette er noe som opptar oss alle, og som vi er nødt til å kjempe for! Vi ser ikke 8.mars som en feiring, men en fortsettelse av å kjempe for feminisme. Koreografien vi skal vise er preget av dette.

Som mange andre bransjer hadde også dansekunstnerne sitt 
#metoo-opprop. Hva tenker dere om denne kampanjen på deres felt? Har dere sett noen endringer, nå som det har gått litt tid?

I dansemiljøet er det gjerne slik at i det ene øyeblikket er vi likestilt, i det andre er kanskje din nærmeste kollega arbeidsgiveren din. Dette gjør at maktstrukturene blir vanskelige å forholde seg til. Men vi har sett at noen av de største institusjonene som utdanner/hyrer dansere har tatt tak i dette. Blant andre forbundet Norske Dansekunstnere, som legger vekt på at dette er en prosess som vi er ferdige med. Vi er glade for at forbundet vårt gjør en grundig jobb med å tilrettelegge for både dansere og studenter i dansefeltet.

Store institusjoner har generelt blitt flinkere til å ta varsler om seksuell trakassering på alvor, og har jobbet med rutinene sine. Vi håper både store og små institusjoner, samt enkelte koreografer og dansere har dette i tankene når de starter opp nye prosjekter fremover. Dette er noe også vi i Dansekollektivet har diskutert, og lagt vekt på i våre arrangementer. Noen av oss har vært på møter med ulike representanter fra sentrale aktører innen dansefeltet hvor det har vært diskusjoner om hvilke grep vi burde ta, både juridisk og praktisk når vi arbeider så tett med andre mennesker som vi gjør. Det er inspirerende å følge med på at bevisstheten har blitt større, det inviteres stadig til flere ulike debatter og møter der fokus nettopp er veien etter #metoo-oppropet, noe vi håper fortsetter å prioriteres.

Dansekollektivet består av Alexandra Pineros Florez, Stine Birkedal Dombeck, Thea Ericson Aarnes, Bodil Vikane Hindrum, Caroline Blomqvist, Malin Persson, Siren Hermansen, Mari Angell-Petersen Grønnesby og
Karoline Heggedal.