John Olav Nilsen fra bergensbandet John Olav Nilsen & Gjengen. Nå også i Fett? 28-åringen som i løpet av noen måneder har gått fra skranglete lokalfenomen til å bli årets mest kritikerroste artist, takket være debutalbumet For sant til å være godt. Gutten med røverhistorier og fyllemyter klistret til seg som en klam regnfrakk. Han som så åpenhjertig forteller historier om vold, damer, svik og alle slags nedturer i Bergen by. Et av årets store kulturnavn, uten tvil, og et nytt rockeidol for både gutter og jenter. Det er greit nok. Men hvorfor skal denne tatoverte rockebølla plutselig være midtsidegutt i et feministisk tidsskrift? Er ikke det en motsetning? Eller er det kanskje nettopp derfor det føles naturlig? Utrolig feminine og utrolig maskuline John Olav Nilsen. Han kan virke truende, men vekker like ofte medynk. Synger som en hooligan, men snakker som en skadet spurv. Er han en smarting eller en tosk? Det er flere slike motsetninger i denne mannen, som er interessante. Som han selv synger: «Du vet jeg kan slåss, men har du sett meg danse?».
Vi møtes på et lite kontor i Bergen. Det lukter trykksverte og epleskrotter. John Olav Nilsen banker på – «Kom inn, ja!» – og myser rundt i rommet. Luggen er ute av kontroll. Han har på seg noen ganske pussige støvletter – liksom bestemorsaktige – men er ellers kledd i pen skjorte og rød catalinajakke. Før intervjuet stikker vi bort til en kiosk på hjørnet av Torgallmenningen. Han trenger røyk. Jeg trenger kaffe. Jeg røyker ikke. Han drikker ikke kaffe. I et butikkvindu noen meter unna henger en tre ganger to meter stor plakat med et bilde av John Olav Nilsen på. Han skjuler ansiktet i hendene. Tilbake på kontoret stiller han paraplyen sin i et hjørne. Han beholder jakken på. Gnir hendene i fjeset
Hvordan har livet forandret seg etter alt som har skjedd med deg og bandet?
Utenfra virker det nok som om ting har forandret seg veldig mye, men for meg er det fortsatt det samme. Folk tror nok vi er rike eller noe. «Nå har de made it», liksom. Men ikke ennå. Jeg er fortsatt blakk. Men jeg merker at folk ser sitt snitt til å si ting til meg om hvordan de oppfatter vår musikk og våre tekster. I Kongsberg var det en fyr, en voksen mann, som kom opp og siterte ordrett en tekst. Et halvt vers, jeg vet ikke om jeg kunne sitert det selv en gang. Og så sier han at den teksten oppsummerer hans liv. Det var jævla rart.
Oi.
Ja, det er litt vanskelig. Jeg vet jo ikke hva jeg skal si. Jeg er takknemlig for at folk tør å vise sine følelser overfor meg. Men jeg kan jo liksom ikke svare med liknende historier.
Hvilken tekst var det han resiterte?
Første vers på «Hull i himmelen». Fint at det var akkurat den.
Jeg husker jeg intervjuet deg for et år siden. For Dagsavisen…
Ja, det var ganske nøyaktig for et år siden! Jeg husker det, for det var den helgen da vi akkurat hadde spilt vår andre konsert utenfor Bergen. Vi hadde akkurat kommet fra Stavanger. Da spilte vi for fem stykker, og nå, da vi spilte der i høst, var det utsolgt. Men bare for et år siden var det altså fem betalende gjester.
Du sa du var redd for at dere skulle oppfattes som et bergensband, husker jeg. Men nå fyller dere jo lokaler i Kongsberg og Oslo og Stavanger, som du sier.
Det er vi veldig glad for. At vi oppfattes som et band, ikke bare et bergensband, ikke bare et norsk band. Men et band som blir tatt på alvor for det vi gjør – våre tekster og vår musikk. Vi var jo litt redd for, med alle de anmeldelsene og omtalene, at vi bare skulle bli nok et sånt band som får god omtale i pressen, uten at vanlige folk egentlig bryr seg. Derfor er vi utrolig glad for at folk faktisk kjøper plata. Det er jo en velsignelse.
I et intervju med Lydverket sa du at familien din ikke skjønte hva du drev med. At de syntes du heller burde kjøre taxi enn å spille i band. Hva sier de nå?
Nå er jo familien min nesten mer opptatt av bandet enn det jeg er. Min lillebror er 11 år, og en dag skulle han ha foredrag på skolen der de skulle velge en artist å prate om. Alle valgte Michael Jackson og Britney Spears, men min bror presterte å velge meg. Han stod foran klassen og sa: «John Olav Nilsen har ti tatoveringer», og så videre. Både min mor og min far har kommet på konserter, min mor i Oslo og min far her hjemme. Kanskje de nå begynner å godta at jeg har ofret så mye for det her, men jeg tror de hadde støttet meg uansett, om de bare hadde skjønt hva det gikk i før det ble suksess. Det er jo ikke særlig fint om de bryr seg nå, bare fordi det plutselig har begynt å gå bra. Samtidig er det først nå de har hatt mulighet til å forstå det. Hvordan skulle de skjønne noe som helst når jeg sier: «Næh, jeg har bare lyst til å henge her i øvingslokalet. Jeg gidder ikke å jobbe, jeg bryr meg ikke om å betale regningene mine, så lenge jeg kan sitte i øvingslokalet og spille».
Det blir lettere å forstå når dere selger ut John Dee i Oslo, ja.
Jeg så min mor pynte seg for å gå på vår konsert. Det var så utrolig fint.
Men har det ikke føltes ubehagelig å utlevere seg – gjennom tekstene?
Det er jo litt ekkelt, men jeg er samtidig ganske komfortabel med det. Tekstmessig skriver jeg bare for min egen del. Ikke for å virke egoistisk, altså, men jeg skriver først og fremst for meg selv. Men det er jo litt spesielt å skjære opp magen og invitere folk inn for å dømme det. Men tekstene gjør at jeg har det bedre her i livet, så det at andre folk nå kan dømme det. Den fikser jeg, liksom. Den takler jeg. Foreløpig, i alle fall. Hehe.
Men du skriver jo ikke bare om deg selv?
Nei, det er jo en helt annen sak. Jeg tror det har vært vanskeligere for de andre involverte i tekstene. Jeg tror ikke de synes dette er så jævlig fint alltid. De hadde sikkert foretrukket at noe av dette forble skjult.
Men du har ikke fått noen Karl Ove Knausgård-søksmål?
Jeg skriver jo aldri slik at man kan kjenne igjen navn og sånt. Selv om en sang handler om én person, så kunne det like gjerne vært alle de andre personene også. Men apropos gode bøker: Har du lest den der Rust?
Av Pedro Carmona-Alvarez, ja. Jeg har lest halve!
Jeg og! Jeg er akkurat ferdig med del én. Det gikk så jævla fort å lese den. Kjempebra. Jeg har stjålet noen setninger fra boken og skrevet en ny sang. Jeg sendte mail til han Pedro og bare: «Hey, jeg har stjålet to linjer fra boken din og skrevet de inn i en ny sang. Jeg kommer uansett til å skrive sangen, men jeg ville bare sjekke om det var okey for deg». Og det var det jo selvfølgelig.
Kult!
Men den er litt skremmende den boken.
Hva mener du?
Nei, jeg kjenner meg jo igjen i den delen som handler om bandlivet. Jeg får vondt av å lese de partiene, fordi jeg kjenner meg litt for godt igjen i en del av de mindre pene sidene av historien. Jeg kjenner meg igjen i de penere skildringene også, altså, men det har vært en tankevekker å lese Rust. Hvis folk har det slik med mine tekster, så er jo det rart å tenke på.
Jeg leste første delen av Rust på en togtur fra Oslo, men fikk en bråstopp. Har slitt med å komme videre.
Ja, jeg er vel 40 sider ut i den andre delen, om Sør-Amerika. Men jeg liker hele konseptet. En oppvekstroman som plutselig bare BOOM! Alt trenger ikke være så jævlig lett å svelge hele tiden. Det er kult at det går an å skrive noe som er såpass ute. Bare det å skrive en bok om en hovedperson som ikke er til stede, er jo ganske drøyt. Også liker jeg den nostalgiske oppvekstromantiseringen, jeg kjenner meg også igjen der. Pedro er flink til å skrive, og det er jævlig stimulerende for meg. Jeg er veldig glad i ord.
Man er jo nødt til å lese, hvis man skal skrive.
Man er det. Og nå om dagen har jeg skrevet veldig mye, og da trenger jeg påfyll av ord. Men det er jo noe jeg alltid har gjort, samle på ord. Jeg er også veldig glad i å sitte og lese fakta på nettet, eller faktaserier, om alt mulig. Om hvordan folk har det i Bangladesh, eller hva som helst. Jeg har lest veldig lite norsk litteratur, så det er jo mye norsk jeg må lese på et eller annet tidspunkt. Før eller siden må man begynne å høre på Dylan, ikke sant? Men jeg liker best å finne fram til ting på egenhånd. Det var ingen som sa til meg at jeg skulle lese Rust, jeg kom over den selv. Det håper jeg er det samme med albumet vårt, at selv om det har fått gode anmeldelser og mye omtale, så håper jeg at folk føler at dette er noe de har funnet fram til selv.
Haha. I Bergen hevder vel alle at de var de første til å like dere?
Bare i går møtte jeg en kis som sa at han hadde sett vår aller første konsert. På Inside. Jeg bare: «Hæ, det var jo vår tiende konsert…». Men han insisterte altså på at han hadde vært tilstede på vår første konsert. Det må han bare få lov til å tro
Det er tydeligvis mange «kiser» som kommer bort etter konsertene. Er historiene du forteller i tekstene utpreget maskuline?
Vet ikke. Det er jævlig vanskelig å svare på. De er jo skrevet ut fra et mannlig perspektiv. Men de handler om primære ting som gjør at alle kan kjenne seg igjen.
Men opplever du at jenter sier at de kjenner seg igjen i tekstene?
Hm, nei. Mest menn. Det er de som virkelig kommer bort og vil fortelle hva de tenker på. Jenter, det er sjelden de kommer og kommenterer tekstene.
Hva er det de kommenterer?
Huff. De er liksom litt bekymret. «Hvordan går det egentlig med deg, John Olav?» Eller: «Eeey, har du noen diamanter med deg?». Den stilen der.
Flere har jo skrevet, eller, jeg har i alle fall skrevet om at du på scenen, men også ellers, er både veldig maskulin og veldig feminin. «Både bokser og ballerina». Hvordan føles det å bli karakterisert sånn?
Det var jævla bra skrevet, det der. Som om jeg skulle sagt det selv. Det er litt sånn jeg er. Kriminell og homoseksuell, for å si det med andre ord. Jeg gjør kanskje en del ting som andre menn ikke tør. Bare ved å være helt åpen i forhold til ting jeg liker. Det er noen motsetninger i meg, som jeg er helt komfortabel med. Hvis jeg har lyst til å gå med en damebukse, så går jeg med en damebukse. Jeg har heller ikke noe behov for å bevise at jeg er en mann, for det er jeg jo. Mange har tydeligvis et behov for hele tiden å bevise at de er noe. Hevde seg selv. Vise at man er en mann. Men jeg trenger ikke å bevise at jeg er noe jeg er?
Du synger «Her finnes menn som ingen trenger, menn som ingen vil ha». Hvem er disse mennene?
Det er vel en av de få sangene der jeg snakker om litt større ting enn bare min egen skalle. Den handler jo litt om kroppen min også. Hehe. Neida, men jeg prøver vel å si noe om hvordan det er å være ung mann i dag, i Norge. Det er liksom ingen definerte plasser for unge menn. Det er ikke slik at det er viktig at vi gjør det eller det, fordi det betyr noe for landet. Det spiller liksom ingen rolle om akkurat jeg eksisterer. Det er en følelse jeg har kjent på de siste sju-åtte årene, og jeg tror mange unge menn føler det slik. Plassen er ikke skåret ut, slik den var før, og det er vanskelig å finne en plass i samfunnet. Kanskje mangler vi et felles prosjekt? Kanskje har vi det så bra økonomisk at vi ikke trenger et fellesskap? Jeg føler liksom at en ferdigutdannet, nyrik BI-kis er et godt bilde på dagens Norge. En som ikke er opptatt av fellesskapet. Men fellesskapet er viktig, det skaper en følelse av at vi alle er med og drar landet videre.
Så du mener ting var enklere for 50 år siden? For eksempel da man sammen bygget landet etter krigen?
Sikkert ikke. På ingen måte. Jeg hadde nok klaget uansett. Det er slik jeg klarer meg. Ved å klage. Men jeg tror vi blir mer og mer forvirret. Jo mer man vet, jo mer forvirret blir man.
Handler tekstene dine også om mannsroller?
Nja, jeg synes det er viktig at det er en spenning i forholdet mellom mann og kvinne. At det er en motsetning der. Jeg mener; jeg er jo glad for at jeg ikke skjønner meg på kvinnen. Det fåkker meg opp, men det er jo det som driver meg på mange måter. Det ville være trist om vi var helt like.
Men nå snakker du om det mellommenneskelige planet…
For meg er det ikke noe stress å vaske klær. Jeg vasker selvfølgelig mine klær. Det er ikke noe pes. Jeg lærte det av min far. Sånn skal det være.
Du, jeg kom til å tenke på den fantastiske soullåta «Am I A Good Man» med Them Two. Dette er et spørsmål vi alle stiller oss fra tid til annen. Hvilket svar får du når du spør deg selv?
Jeg er ikke noe god mann, men jeg er et helt okey menneske. Jeg er jo en veldig dårlig kjæreste. Det er vanskelig for meg å ikke kunne fungere i et forhold. Familien min kunne jo ønske det, at jeg bare kunne ha det fint og slå meg til ro med en kjæreste. Men det kommer seg vel.
Det gjør det helt sikkert. Men hva er egentlig en god mann?
En som kan lene seg tilbake og være tilfreds med det han er en del av. At han klarer å ofre alt det andre, de egoistiske sidene og behovene sine. Og at han gjør det helt naturlig – fordi han vil det. Der er jo det tekstene mine ofte handler om. Å prøve å være en god mann, men ikke få det til.
Du sa du skriver mye for tiden. Hva handler de nye tekstene om?
Jeg har skrevet en ny sang som heter «Skrekkfilm». Den er så jævla fin. Den handler om at jeg og en annen person prøver å være flinke og ikke være sammen. At vi prøver å oppføre oss skikkelig. Men hele tiden legger vi brev i postkassen til hverandre og er helt teite, selv om begge to er i nye forhold. Du vet, ofte er kjærligheten som en skrekkfilm: Forferdelig, men samtidig digg.
Tekst: Eirik Kydland (f.1981) er redaktør i ENO og musikkanmelder i Dagbladet.