I Sayak Valencias analyse er vold selve ryggraden i de økonomiske, politiske og kulturelle systemer i Mexico og globalt.
Tekst: Nazila Kivi
Bokanmeldelse: Sayak Valencia, Gore Capitalism. (Semiotext Intervention, MIT University Press, 2018)
Ifølge den meksikanske organisasjonen National Femicide Citizen Observatory var 2017 et av de verste årene når det kommer til femicidios, drap på kvinner og jenter, med over 1000 tilfeller. Femicidios klassifiseres som en kjønnet hatforbrytelse i Mexico, slik United Nations Women definerer det. Problemet er at myndighetene ofte ikke etterforsker dem eller registrerer dem korrekt. Derfor leder kun en brøkdel av disse forbrytelsene til rettssak, og nesten ingen blir dømt. I praksis er det straffefritt å begå disse drapene, der ofrene for det meste er fattige jenter og kvinner fra Sør-Mexico som reiser til de rikere grenseområdene i nord for å finne arbeid, og ofte ferdes alene og uten beskyttelse i det offentlige rom.
Derfor er staten nærmest definert av en voldelig maskulinitet, og det har den til felles med de kriminelle bandene og narkotrafikantene som står for brorparten av volden og mordene i landet.
Nettopp et slikt grenseområde er byen Tijuana. Her har den meksikanske filosofen og queerteoretikeren Sayak Valencia sin opprinnelse og politiske interesse, og hvor grensen mellom USA og Mexico utgjør grensen mellom ekstrem fattigdom og ekstrem rikdom og overforbruk. Hun er forfatter av boken Gore Capitalism, som nettopp er kommet ut i engelsk oversettelse. Boken er basert på Valencias PhD-forskning på voldens vesen og kjerne, og tar utgangspunkt i Mexico, men følger trådene som er dypt vevd inn i den globale kapitalistiske verdensordenen.
I Sayak Valencias analyse er ikke vold en bivirkning eller en uønsket effekt av den ulike fordelingen av velstand mellom rike og fattige, og mellom den «første» og «tredje» verden. Volden er selve ryggraden i de økonomiske, politiske og kulturelle systemene i Mexico og globalt.
Machismo
Valencia går tilbake til tiden rundt den meksikanske revolusjonen i 1910, hvor idealene om «meksikanskhet» og machismo ble definerende for nasjonsdannelsen, i et område preget av borgerkrig, lovløshet og tidligere kolonialisme. Machismo var opprinnelig beslektet med arbeiderklassen og bøndene, og ble brukt om en marginalisert maskulinitet preget av «dødsforakt, forakt for feminine verdier, [noe som inngikk i] opprettholdelse av makt og autoritet på alle nivåer.» Denne maskuliniteten ble ifølge Valencia dominerende for dannelsen av staten i Mexico (og mange andre land, argumenterer hun). Derfor er staten nærmest definert av en voldelig maskulinitet, og det har den til felles med de kriminelle bandene og narkotrafikantene som står for brorparten av volden og mordene i landet.
Staten ser stilltiende på volden fra bandene, fordi de skaper en form for unntakstilstand som holder befolkningen lammet av angst og tvinger dem til å akseptere økt overvåkning og manglende implementering av borgerrettigheter. Valencia mener dette henger sammen med USAs «krig mot narkotika», som er blitt ført av atskillige presidenter i USA og som legitimerer innblanding i mange latinamerikanske lands politiske styre. For ikke å nevne den enorme profitten som våpenindustrien i USA henter ut på denne narkotikapolitikken: Ikke bare forsyner de stater og militærenheter, men også de mange mektige narkobandene, som har egne hærer og tanks, og er noen steder sterkere enn staten.
Denne voldelige maskuliniteten og dens forbindelser til kapitalen, våpenindustrien og til land både i det globale Sør og Nord dokumenterer Valencia i en kulturanalyse, der nekrophilia og nekroromantics er to sentrale begreper. Disse viser til dyrking av vold og død som de ultimate maktsymboler, som fremtrer som helt alminnelige og nærsmest ønskelige i populære Hollywood-serier som The Sopranos og Breaking Bad, eller i spill som Grand Theft Auto, hvor spilleren kan slå i hjel prostituerte etter eget forgodtbefinnende.
Valencia viser blant annet til den kongolesiske filosofen Achille Mbembe og hans begrep om nekropolitikk, som kjennetegner utøvelsen av politisk makt itl å diktere hvem som har rett til liv og hvem som må dø. Også den spanske filosofen og transaktivisten Paul B. Preciado og dennes teorier om biopolitikk og den internasjonale farma-industriens makt er Valencias teoretiske fundament. Hun evner dog å i tillegg bygge egne teorier og begreper og skriver at vestlig-sentrerende teorier ofte er ubrukelige når det kommer til lokale og kulturelle forskjeller som stammer fra historisk-koloniale begivenheter mellom Nord og Sør, som har skapt en ulik flyt av rikdom og kunnskap mellom «den tredje verden» og USA-Europa.
Latinamerikansk transfeminsme
Valencias arbeid og teori springer ut av den latinamerikanske transfeminismen, som har likhetspunkter med feminismens «tredje bølge» i Vesten. Men i en spanskspråklig kontekst kjennetegnes transfeminismen antikapitalistiske bevegelser, okkupantmiljøet (squatters), sexarbeiderrettigheter og progressive bevegelser, som arbeider for migranter og flyktninger. På den måten blir transfeminisme en mer kollektiv bevegelse og mindre opptatt av personlig empowerment, som tredjebølgefeministene ofte blir assosiert med.
Vil man forstå sammenhengen mellom kapitalisme, machismo og dyrkingen av voldelig maskulinitet i den vestlige kulturverdenen; og hvordan det politiske liv ikke bare opprettholder, men er avhengig av vold som kilde til profitt; hvordan vi blir likegyldige og nærmest begeistres av voldelig løsninger på økonomiske og sosiale problemer gjennom massemedienes glorifisering av vold, er Sayak Valencias Gore Capitalism en viktig bok. Den har allerede kultstatus i den spanskspråklige verden: Det fortjener den også i resten av den.
Oversatt av Hedda Lingaas Fossum.
Teksten ble opprinnelig publisert i Fett 3/18 som hadde tema Urfolk og feminisme. Du kan kjøpe nummeret eller tegne abonnement HER.
[/learn_more]