Teateroppsetningen om Ruth Maiers liv er en ubehagelig bragd som vil sitte i kroppen lenge.

Caféteatret på Grønland i Oslo er lite og intimt. Som publikum sitter man tett og hører omtrent hvert eneste kremt rundt bordene med stearinlys. Det er intet pompøst ved denne scenen, og det passer bra som ramme for kveldens forestilling. Med utgangspunkt i dikteren Jan Erik Volds oversettelse av den jødiske kvinnen Ruth Maiers dagboknotater og brev til slektninger, samt kjæresten Gunvor Hofmos dikt, fremføres en trestemt monolog av skuespiller Anitra Terese Eriksen. De eneste rekvisittene er en stol og et par briller. Brillene tas av og på i vekslingen mellom Maiers og Hofmos vitnesbyrd, mens stolen snus for å markere temporale skift.

Dette er fortellerteater som handler om enkeltmenneskets kamp for verdighet i møte med ondskap i dets mest destillerte form: fascismens redselskabinett slik det utfoldet seg før og under annen verdenskrig og vanlige folks medskyld i folkemordet på jødene.

Drømmen om å skape

Stykket åpnes med effektfult klarinettspill. Musiker Georg Reiss skaper et andektig alvor når han beveger seg blant publikum, og vi aner allerede her understrømninger av ensomhet. Denne ensomheten forsterkes i takt med fremføringen av innholdet i Ruth Maiers dagbøker. Skrivingen starter sommeren 1933, et drøyt halvår etter Adolf Hitlers maktovertakelse, og slutter den 26. november 1942 da Maier sammen med 528 andre jøder deporteres til Auschwitz og dør.

Foto: Marius Næss. Musiker Georg Reiss’ klarinettspill tonesetter stykkets alvor.

Livet starter så uskyldig. I den første dagboka møter vi en tenåringsjente som bor i Wien med sin familie. Hun er som de fleste ungdommer sint på sine foreldre for bagateller, og fabulerer om å bli noe stort. Forfatterinne, skuespillerinne, malerinne. Samme hva, bare det er stort: «Kanskje skal jeg en gang skape noe? … elske noen? Jeg lengter etter å erfare livet i min egen kropp.»

Ruth Maier hadde drømmer, temperament og ambisjoner, og hun kom fra et belest hjem med en høyt utdannet far som snakket ni språk. Vitebegjærligheten smittet over på ungjenta som gjorde det godt på skolen.

Kollektiv skyld

Men så kom Østerrikes innlemmelse i Tyskland i 1938 og «de onde sprekkene» i jødiske kjøpmenns butikkvinduer i oktober. Små krater som var forvarsler om en forestående ondskap som både var svært systematisk og helt vilkårlig. Systematisk, fordi forfølgelsen var rettet mot jøder, og vilkårlig fordi man aldri visste når den traff. Som når man sitter på en benk i en park og en gråhåret kvinne kaller en et «skittent jødemenneske» og sier: «Du er ikke som meg!»

En hendelse som gjorde ekstra stort inntrykk på Ruth Maier var da en tilfeldig jødisk mann ble antastet av to SS-menn på gata i Wien og ble slått, helt uten foranledning. Hun raser og anklager oss alle i dagboka: «Dere er alle medskyldige i den ørefiken, hører dere!»

En måned senere kom novemberpogromene (Krystallnatten), nøye planlagte naziaksjoner som resulterte i omfattende ødeleggelser av hundrevis av synagoger og rundt 7500 jødiskeide forretninger. Dødstallene er usikre, men Krystallnatten var startskuddet for interneringen av 30 000 jøder i konsentrasjonsleire.

Vellykket og ubehagelig

Under dramatiseringen av innholdet i denne delen av dagboka dirrer klarinetten voldsomt. Og da Maier fortvilet erklærer «nå vet jeg hva mennesket er i stand til» høres gråtkvalte kremt og rasling med papirservietter ved de runde bordene i Caféteatret. Det er hard kost, nesten klaustrofobisk, å bli konfrontert med opplevelser av så stor brutalitet i et så lite rom. Å fremføre teaterstykket på nettopp denne scenen er enormt virkningsfullt og vellykket, på en ubehagelig måte. Opplevelsen kommer til å sitte i kroppen lenge.

Foto: Marius Næss. Skuespiller Anitra Terese Eriksen gestalter rollene som Ruth Maier, Gunvor Hofmo og Jan Erik Vold.

I 1939 flykter Maier alene til Norge og kommer til en familie fra Lillestrøm. Det er i Norge hun blir kjent med dikteren Gunvor Hofmo som hun innleder et kjærlighetsforhold med. Brevene til søsteren som har blitt igjen i Østerrike rommer noen litt banale sosialantropologiske betraktninger om hvor «herlig» Sult er selv om Hamsun er fascist, og hvor greie nordmenn er. De er demokrater. Hun forstår nå at Wien bare er en «svinebinge».

Folk i publikum humrer med noe som minner om lettelse.

Men lettelsen varer ikke lenge. Snart får vi høre om den gradvise demonteringen av demokratiet, også i Norge. Fra forråelsen av det offentlige ordskiftet og bombene som faller over Victoria terrasse i september 1942 til rikskommissær Josef Terbovens ordre om å arrestere mannlige jøder kort tid etter.

Skriften på veggen 

Skrift fyller mye i forestillingen. Skriften som et tilfluktsted (dagbøkene); skriften som et arnested for den menneskeforakten som bereder grunnen for folkemordet (i norske aviser skrives det i ytringsfrihetens navn hyppig om «jødeproblemet»), og skriften på pulten der Maier satt mens hun studerte på Universitetet i Oslo: «Jøder uønsket».

En skrift som vi nå vet var skriften på veggen. En skrift som beredte grunnen for dehumaniseringen og utslettelsen av 737 norske jøder i Auschwitz. Dagboka slutter den 26. november 1942 da Maier tar avskjed med sin elskede Gunvor Hofmo på Utstikker 1, ved den daværende Amerikalinjens kai i Oslo.

Historisk viktig oppsetning

Å se denne forestillingen en knapp uke etter at et amerikansk bombefly braket gjennom luftrommet over Oslo gjør inntrykk. Lyden av et slikt fly er øredøvende. Frykten kryper under huden. Hva gjør man egentlig om det blir krig? Dette er en frykt mange nordmenn har nå – så mye som én av seks nordmenn tror at krig er «sannsynlig» innen fem år.

Den trestemte monologen fremføres på et historisk viktig tidspunkt som fremtvinger refleksjoner om samfunnsberedskapen, både på et militært og menneskelig plan. Jan Erik Volds dikt om å «ta vare på vennene», oppfordringen til vennlighet og medmenneskelighet, er viktigere enn på lenge.

Dette viser også Ruth Maier oss. Innimellom alle de mørke beskrivelsene av antisemittisme, hat og krig, er det også mye kjærlighet. For som hun skriver svermerisk i sin omtale av forholdet til Hofmo: «Dagene blir lysere når man elsker noen.»

Anmeldt av: Anne Bitsch

Ruth Maiers dagbok – en trestemt monolog
Nordic Black Theatre
Spilleperiode: 25. mars-28. mars
Regi: Anne-Karen Hytten
75 minutter