Landet feministene glemte

Det er vanskelig å ikke være litt personlig når dette nummeret sendes til trykk. Mens jeg skriver dette har magemusklene delt seg, vekta har tikket gradvis oppover i måneder, noe, eller snarere noen, sparker mot ribbeina mine og magesyra finner stadig oftere veien til spiserøret. I går fikk jeg gode nyheter: morkaka har flyttet seg fra den indre mormunnen, som den dekket for noen måneder siden, og det som har blitt et barn har klar bane for fødsel.

Høygravid, naken kvinne i stiletter som spiser burger på huk.

Illustrasjon: Amalie Vestergaard Olsen

I denne tida har jeg tenkt mye på hvordan graviditet og fødsel er skildret oppigjennom tidene. Så seint som i viktoriatida ble det regnet som upassende å avbilde graviditeten på malerier. Buddha ble unnfanget ved at en hvit elefant kretset omkring hans mors seng. Maria ble annonsert gravid av en engel, og fødte nokså ukomplisert i en stall. Jesus metter siden tusenvis ved hjelp av noen skarve brød. Det verdslige, ureine i det å skape mat og mennesker er opp til oss dødelige – Adam har tross alt aldri svømt i fostervann, som Ellen Emilie Henriksen skriver i sin tekst om hvordan graviditeten først i nyere tid har blitt et tema i filosofien, mens Hanna Malene Lindberg skriver om fødsel og barsel – og arbeid – i litteraturen.

Denne våren har vi sett både fødeopprør og bondeopprør ta form, og det har vært en invitasjon til å tenke nærmere på omsorg i bred forstand. Dette Fett-nummeret tar for seg føde i ulike varianter: abstrakt, konkret, som verb og næring. Kristine Bjartnes inviterer deg med til FNs befolkningskommisjon som handler om matsikkerhet og seksuelle rettigheter, Julia Martinčič skriver om spagettisuppe og vår kulturs anspente forhold til karbohydrater. Michelle Badiane har intervjuet Idil Akdos om «den usynlige bonden» og om urbant landbruk som et opprør. Vi har også intervjuet Helene Guåker om hennes kommende diktsamling om fødeopprøret, og streifer også innom dobbelheten i ordet føde, som verb, men også i betydning mat. Begge grunnsteiner i den menneskelige tilværelsen.

Fødsel er landet feministene glemte, påstår forfatteren Milli Hill i boka Giving birth like a feminist som kom i 2018. Hvorfor snakker ikke feminister mer om det? Om påstanden er overførbar til Norge, vet jeg ikke, der særlig 70-tallsfeministene viet mye krefter til fødsel i sin tid, og særlig Bunadsgeriljaen fortjener ros for å ha satt fokus på tematikken de siste årene. Likevel er den interessant. I boka drøfter hun kvinners erfaringer i fødselsomsorgen og opplevelser med å ikke bli hørt, blant annet i lys av #metoo og kroppslig autonomi, primært i land med et nokså annet helsevesen. Hun skriver om fødsel som et grunnleggende feministisk tema, men som tidvis er polarisert i flere deler av verden, og kvinnefiendtlige holdninger, enten kvinner tar imot bedøvelse, gjennomfører keisersnitt («too posh to push») eller ønsker seg hjemmefødsel i badekar, sitter løst.

«Kvinner er liksom skapt til å vente,» sier forfatter Suzanne Brøgger i Samtalememoarer, som Fett-spaltist Hedda H Robertsen parafraserte i et av hennes mange brev på fett.no da pandemien startet i fjor. Utsagnet har aldri føltes mer gjenkjennelig. Brøgger tenker også på graviditeten når hun sier det. De 12 første ukene, før man våger å tro på at livet der inne kan fortsette, er lange. Man forsøker å venne seg til den grunnleggende ambivalente tilstanden det er når kroppen blir til to. Så venter man på en dag mange beskriver som den beste og/eller den verste (det må ikke være gjensidig utelukkende) i deres liv. Man venter på at plager skal oppstå, ta slutt, frykter at de skal vedvare. Under pandemien venter vi på 4 cm åpning – aktiv fødsel – nok til at partner eller venn kan få slippe til på fødestua, eller vi venter på at sykehusene skal rette seg etter stortingsvedtaket om at det skal tilrettelegges for at kompanjongen skal få være med under hele fødselen.

Er det noe godt som er kommet ut av dette kritiserte smitteverntiltaket må det være at det er blitt økt fokus på noe vi har visst lenge: At vi må snakke mer om føding. Barsel har lenge vært en salderingspost, fødetilbud er truet med nedleggelser i distriktene, papirløse kvinner blir fakturert av norske sykehus i etterkant av fødsel, selv om de ikke har betalingsevne. Klassekampen skrev nylig at en kvinne fikk inkassokrav på 250.000 kroner fra Haukeland sykehus som hun ikke kan betale, mens sykehuset mente de fulgte alle regler.

Mens jeg skriver tikker det også inn en sms fra Oslo kommune: planlagte amme-og fødselsforberedende kurs i min bydel er avlyst. Bydel Nordstrand har henvist gravide til fastlegen. Man spør seg: hvorfor føder norske kvinner færre barn? Og når det plutselig er en svak babyboom: bemanningsproblemer.

Forside Fett 2/21. Motiv: God giving birth av av Monica Sjöö, designet av Eller med a

Et fødeopprør har ligget i lufta en stund, og kvinner deler nå historier om spontanaborter, fremkalte aborter, fødehistorier og fortellinger fra barsel. Noen kan du lese i dette nummeret, og tar for seg ivaretakelse etter keisersnitt, missed abortion og mer. Alt dette har foregått samtidig som vi har jobbet med dette nummeret, som tar for seg barselopprør, Roya Shahibzadeh har intervjuet Ismahan Abby om flerkulturell doula-ordninger, Ida Pallin Bostadløkken samtalt med jordmødre og mer til. Aud Farstad skriver om distriktsjordmødrenes historie, Iben Raskmark om amming. Ingrid Fadnes har intervjuet sin egen mor som fødte sju barn over tre tiår, Silje Bekeng-Flemmen om medikalisering av fødselen, for å nevne bare noe, mens multikunstnerne Espen Pedersen, Jenny Hval og Bjørn Hatterud tenker høyt omkring det å føde en idé.

Pandemien har invitert til en grundig revurdering av forholdet mellom omsorg og arbeid. Det gjør også dette nummeret, som går inn på grunnleggende spørsmål som berører oss alle. Alle har vi blitt født, og alle trenger vi føde.

Med det ønsker jeg god lesning og god sommer til våre lesere!

Hanne Linn Skogvang

(Avtroppende) ansvarlig redaktør i Fett

Bestill utgaven eller abonnement HER

Share This