Av Miriam A. H. Pedersen, sosialantropolog og lesbisk transkvinne

Har du noen gang sett transpersoner bli beskyldt for å fornekte biologiske fakta? Hvis svaret er ja, er du ikke den eneste. Høyt profilerte personer har brukt «biologi» som argument mot transpersoners autentisitet. «Identitet – og oppføring av juridisk kjønn i offentlege dokument», skriver Senterparti-politiker Jenny Klinge i en kronikk i Nettavisen i mars 2021, «kan vera viktig for den enkelte. Likevel kan dette aldri overstyre biologiske prosessar og fakta.»[1]

Altfor ofte får påstander om «natur» og «biologi» status som sannheter i diskusjoner om transtematikk, uten at påstandene blir nevneverdig utfordret. Begrepet «biologiske fakta» har nærmest blitt et slags trumfkort, ikke minst i kommentarfelt på internett. Anti-trans-argumenter med «biologien» som bakteppe fremstår ofte som uangripelige, mens vi transfolk og våre allierte ender opp med å famle i mørket etter et godt comeback.

«Biologiseringen» av transfeltet handler i stor grad om at vi transfolk inntil nylig var karakterisert som psykisk syke, og at leger og psykiatere i årevis ble ansett som de eneste som kunne snakke om transtematikk med faglig tyngde. Det handler også mye om at vi transfolk har hatt – og fremdeles har – en marginalisert posisjon i samfunnet, og derfor har hatt relativt lite makt og mulighet til å snakke på vegne av oss selv og imøtegå feilinformasjon. Disse tingene har endret seg mye i senere år, men det tar tid å endre på en diskurs som har hatt et så gjennomgripende og langvarig hegemoni.

Som sosialantropolog anser jeg ikke bare at den biologisk-deterministiske anti-trans-retorikken vi ser i den offentlige debatten og deler av akademia er skadelig for transfolk (noe den definitivt er); jeg vil i tillegg hevde at den virker fordummende på ordskiftet som helhet. I runddansdiskusjonene om transpersoner og biologi hoppes det stadig bukk over mange av de aller mest interessante og vesentlige spørsmålene vi burde stilt: Hva mener vi når vi snakker om «naturen»? Hvilke forhåndsantagelser legger folk til grunn når de – direkte eller indirekte – hevder at ord som «mann» og «kvinne» har evige og urokkelige definisjoner gitt av «naturen» selv? Hva snakker folk egentlig om når de sier «biologi» – og når det påstås at biologien eller naturen «sier» noe, hvilke perspektiver er det da biologien blir gjort til talerør for?

Vi transfolk og våre allierte godtar altfor ofte at diskusjoner om våre liv skjer på sviktende grunnlag. Det er på tide at vi begynner å sette dagsordenen selv, og da bør vi ta samfunnsvitenskapen – og ikke minst sosialantropologien – til hjelp.

Den usynlige cisnormativiteten

Den amerikanske kulturantropologen Clifford Geertz argumenterte for at kulturell mening kommuniseres gjennom symboler, og at symboler ikke først og fremst er interessante som ting i seg selv, men for hva de kan si om menneskers verdensbilde og verdier.[2]

Mitt teoretiske standpunkt om kjønn tar utgangspunkt i Geertz’ fortolkende perspektiv. Jeg anser at det ikke er noe i naturen som tilsier at det må være en iboende sammenheng mellom (for eksempel) kromosomsammensetning eller formen på kjønnsorganet på den ene siden, og et individs identitet, levemåte eller preferanser på den andre siden. Det er ikke naturen som bestemmer at en person med en viss type kjønnsceller skal bruke visse ord om seg selv (som «han» og «mann», eller «hun» og «kvinne»), ha en viss hårfrisyre, bruke visse klær, eller innta en viss rolle i samfunnet. Det er ikke naturen som pålegger oss noen av disse tingene. Ingen kroppsdel har iboende mening fra naturens side, som ting i seg selv; meningen tillegges av mennesker, og i studiet av menneskelig samhandling er det nettopp den symbolske meningen som er av størst interesse, snarere enn tingen i seg selv.

I kronikken i Nettavisen skriver Jenny Klinge følgende om transpersoner som endrer juridisk kjønn: «Kvinner som skiftar juridisk kjønn i offentlege dokument kan etter ei lovendring i 2016 behalde dei kvinnelege forplantningsorgana sine og føde barn. Men dette er jo ikkje bevis på ein biologisk revolusjon – at menn plutseleg kan føde barn.»

Dette er en påstand som kun gir mening dersom alle som deltar i diskusjonen har bestemt seg på forhånd for at «kvinner» og «menn» er personer som henholdsvis kan og ikke kan føde barn (selv om Klinge riktignok tar høyde for at ikke alle kvinner faktisk føder barn). Dette grunnpremisset blir ikke utforsket, men tas for gitt. Klinge legger mening i ordene «mann» og «kvinne», men ser ikke selv at hun gjør det. Dermed ender hun opp med å preke for egen menighet, med lite håp om å overbevise folk som ikke allerede deler hennes forhåndsantagelser om kjønn.

For cispersoner (personer som identifiserer seg som det kjønnet de fikk tildelt ved fødselen, altså personer som ikke er trans) kan det føles selvsagt, til og med åpenbart, at «penis» og «vulva» henger sammen med kategoriene «mann» og «kvinne». Hvorfor? Fordi denne koblingen føles så selvfølgelig for dem selv. På samme måte kan cisfolk føle det svært naturlig at samfunnet bør innrettes ut fra et utgangspunkt om (A) at alle menn er født med penis og alle kvinner er født med vulva, og (B) at alle som er født med penis er menn og at alle som er født med vulva er kvinner. Både A og B er imidlertid høyst subjektive antagelser som tilskriver kroppslige trekk symbolsk mening. Det at akkurat denne typen tankekoblinger er så utbredte som de er, så seiglivede, og i så stor grad tas for gitt, bunner (slik jeg ser det) i at folk flest er ciskjønnede, og at samfunnet vi lever i er preget av cisnormativitet. Cisnormativitet er en betegnelse på cisfolks gjengse antagelse om at mennesker per definisjon er cis, og de konsekvensene denne antagelsen har for samfunnsorganiseringen.

Dersom samfunnet er innrettet etter denne antagelsen – som de fleste samfunn jo er – kan det påvirke transfolks liv i betydelig grad. I et cisnormativt perspektiv er transpersoners kjønnsidentitet per definisjon inautentisk, eller i beste fall irrelevant. Konsekvensene av et slikt syn kan være at man som transperson blir utestengt fra kvinne- eller mannsrom (eller at man blir tvunget inn i dem), at man blir nektet å ha en juridisk identitet som samsvarer med ens indre identitet og hvordan man blir oppfattet av omgivelsene, at man blir utestengt fra idrett, eller (for transpersoner som gjennomgår kjønnsbekreftende behandling) at man får feil eller mangelfull helsehjelp. Det kan også være at man blir ledd av på skolen eller jobben, utstøtt av familien, banket opp på gata fordi man har et normbrytende utseende eller kjønnsuttrykk, eller til og med drept. Alt dette – som er reelle eksempler på ting transfolk opplever hver dag – bunner i den samme samfunnsnormen, nemlig cisnormen.

Derfor er det også lettere for transfolk å se at cisnormen finnes. For de fleste cisfolk, derimot, er cisnormen – og volden den avler – usynlig.

Et utvidet fortolkningsrammeverk

Mange av de problematiske og til tider direkte (om ikke nødvendigvis bevisst) transfiendtlige premissene som ofte legges til grunn for den såkalte «transdebatten» springer direkte ut av cisnormativ tenkning, ikke minst når det gjelder idéer om «naturen» og «biologien». Holdningen – enten den er uttalt eller ikke – er ofte at det å være cis er naturlig, og derfor ønskelig (og, motsatt, at det å være trans er unaturlig og derfor uønsket). Vi ser den samme holdningen i Klinges kronikk også: «Kvinna har eggceller, livmor og ein fødselskanal. Menn stiller med sædcellene. Saman skaper dei liv. Kvifor ikkje sjå på dette som naturleg og fint i staden for å krølle det til med påstandar som aldri kjem til å få støtte i vitenskapen?»

Om man går disse idéene etter i sømmene kan det synes enkelt nok å plukke dem fra hverandre (og attpåtil på vitenskapelig grunnlag, såfremt man anser filosofien som en vitenskap). Tanken om at ciskjønnethet er den eneste «naturlige» måten å leve kjønn på handler for eksempel om at flertallet av mennesker er cis. Det er et eksempel på et argumentum ad populum, en logisk feilslutning der gyldigheten av en konklusjon blandes sammen med konklusjonens popularitet.[3] At mange mener at noe er på en viss måte, betyr ikke nødvendigvis at det faktisk stemmer. Det er heller ikke slik at det at noe er naturlig betyr at det nødvendigvis er ønskelig. Dette er en egen type tankefeil som kalles en naturalistisk feilslutning.[4] Argumentet om at det å være cis er naturlig, og derfor ønskelig, baserer seg altså på en hel kjede av logisk bristende premisser.

Det er lett for oss transfolk å le av disse feilslutningene, himle med øynene over alle argumenter som baserer seg på dem, og irritere oss over redaktører og debattordstyrere som ikke ser hvor lite disse argumentene henger på greip. Vi må imidlertid huske på at feilslutningene ikke oppstår ut av ingenting. Og de er heller ikke nødvendigvis uttrykk for kunnskapsløshet eller onde intensjoner. Feilslutningene er etter min mening rett og slett uttrykk for en type virkelighetsfortolkning. Dette perspektivet mener jeg er helt nødvendig for å skape forståelse mellom oss transfolk og samfunnet som helhet.

Mening skapes og gjenskapes av oss, her og nå, i dag og i morgen. Om vi anerkjenner dette, er det lett å se at diskusjonen om transfolks rettigheter (og eksistensberettigelse) til syvende og sist handler om ulike måter å fortolke virkeligheten på: Et cisnormativt rammeverk på den ene siden, og på den andre siden et rammeverk som tar transfolk på ordet og aksepterer at den ciskjønnede erfaringen bare er én av mange måter å forstå og oppleve kjønn på. Det cisnormative rammeverket er begrenset og begrensende, men likefullt forståelig fra et ciskjønnet perspektiv. Uten å forsøke å forstå hverandre best mulig, kommer vi ingen vei, og dette gjelder like mye for oss transfolk som det gjelder for cisfolk.

Til tross for dette mener jeg at den største ansvarsbyrden ligger på majoriteten, altså cisfolk, og at «transdebatten» bare kan løses dersom cisfolk våger å omfavne et utvidet og mer inkluderende fortolkningsrammeverk for kjønn.

Veien til et godt liv i fellesskap

Det er viktig å understreke at en slik omfavnelse ikke medfører at cisfolk frarøves retten til å forstå seg selv og sitt kjønn på sin måte. Dette er, og har alltid vært, et helt grunnleggende premiss for min egen argumentasjon når det gjelder inkludering av transfolk. Inkludering må gå begge veier, og det er ingenting som tilsier at kampen for transpersoners rettigheter trenger å være et nullsumspill der den ene gruppen får respekt og anerkjennelse på bekostning av den andre. Tvert imot.[5]

Francis Nyamnjoh argumenterer for at alle identiteter er incomplete, ufullstendige, og sammensatt av biter vi har lånt (eller kanskje til og med tyvlånt) av andre.[6] Dette gjelder naturligvis også kjønn, noe jeg har skrevet om tidligere.[7] Vi blir til gjennom andre, i et konstant flytende nettverk av resiprositet. Det beste vi kan gjøre er å anerkjenne denne gjensidige avhengigheten så godt og åpent vi kan, og jobbe for et best mulig «naboskap» mellom oss selv og verden rundt oss. Nyamnjoh kaller det conviviality – «sam-leving». Om jeg som transkvinne har en agenda, så er det dette – og jeg håper at så mange som mulig, cis som trans, vil være enige med meg i at det er et godt og verdig mål.

Veien til reell conviviality innebærer imidlertid en fundamental utfordring, spesielt for cisfolk. Man er nemlig nødt til å anerkjenne at det finnes ulike måter å fortolke virkeligheten på, og at ens eget perspektiv – for eksempel på kjønn – ikke nødvendigvis er det eneste riktige.

Hvorfor mener jeg at dette er en større utfordring for cisfolk enn for transfolk? Fordi erfaring viser at folk som tilhører en majoritetsgruppe ofte har vanskelig for å få øye på sin egen hegemoniske posisjon og sine egne sosiale privilegier. På samme måte har majoriteten også ofte problemer med å forstå at andre mennesker kan se verden på andre måter enn en selv, eller at en minoritetsgruppe kan ha behov som både er reelle og annerledes fra majoritetens behov.

Robin DiAngelo, opphavskvinnen til begrepet white fragility, løfter i sine arbeider frem en rekke momenter som kan overføres til forholdet mellom cis- og transfolk.[8] Akkurat som at vi hvite mennesker ofte ikke evner å se vår egen hvithet, opplever vi transfolk at cisfolk ofte ikke ser sin egen ciskjønnethet og (for å parafrasere Peggy McIntosh) den «usynlige ryggsekken»[9] av sosiale fordeler man som cisperson bærer med seg gjennom livet. Akkurat som hvite folk uttrykker cisfolk ofte en vegring mot å kategorisere seg selv, og akkurat som hvite folk blir også cisfolk ofte fornærmet når transfolk påpeker ting de gjør – eller feiloppfatter, eller ikke ser – fordi de er cis. Bare det å bruke ordet «cis» kan i visse tilfeller være nok til å såre og provosere. Da er det kanskje ikke så rart at cis fragility er i ferd med å bli et innarbeidet begrep i visse kretser.[10]

I oktober 2021 fikk jeg en artikkel publisert på nettsiden til magasinet Blikk, med tittelen Ingen er «bare menneske».[11] I artikkelen diskuterte jeg hvem det er som har makt til å presentere seg som «bare menneske», den umarkerte normalen, og hvem det er som blir stemplet som avvikende og annerledes. Jeg oppfordret cisfolk til å sette navn på sin egen posisjonalitet gjennom å omfavne begrepet cis. Reaksjonene lot ikke vente på seg. En kommentator på Facebook mente at «cis er et forferdelig begrep», mens en kommentator på Twitter skrev: «Var ikke poenget at folk skulle ut av boksene? Fri seg fra normer? Eller gjelder det bare de med ‘kjønnsidentitet’? Kvinner skal inn i bokser menn setter navn på?»

Sistnevnte kommentator ser ut til å mene at det bare er transfolk – «de andre» – som har en kjønnsidentitet. DiAngelo observerer det samme i diskursen om race («rase») i USA, hvor rase er noe «de andre» har (og ikke «vi», de hvite) og som dermed blir «de andres» problem: »

[N]ot all multicultural courses or training programs talk directly about racism, much less address white privilege. It is far more the norm for these courses and programs to use racially coded language such as “urban,” “inner city,” and “disadvantaged” but to rarely use “white” or “overadvantaged” or “privileged.” This racially coded language reproduces racist images and perspectives while it simultaneously reproduces the comfortable illusion that race and its problems are what “they” have, not us.[12]

Kommentarene jeg fikk på Facebook og Twitter[13] sier mye om den makten som ligger i det å eie normalitet (noe jeg selv har skrevet om i sørafrikansk sammenheng i min PhD-avhandling[14]), og redselen for hva som kan skje dersom man mister dette eierskapet. For å anerkjenne at ulike synsvinkler finnes og kan leve side om side, må cisfolk aller først innse at de ikke snakker for «naturen», men kun for seg selv. Cisfolk må akseptere at de ser verden fra en synsvinkel, de også, en synsvinkel som er like subjektiv og ufullstendig som alle andres. Det snakkes ofte om viktigheten av å se andre, men det å se seg selv kan være det vanskeligste av alt. Slik eksemplene fra Facebook og Twitter viser, kan motstanden mot å anerkjenne egen posisjonalitet være stor, særlig når det innebærer tap av definisjonsmakt.

Det er noe smertefullt i å skulle gå fra en allvitende fortellerposisjon til å bli én av mange likeverdige stemmer. Det kan gjøre vondt å oppdage at man er et lite vesen i den store sammenhengen. Men det er en nødvendig smerte, en forløsende smerte. Og kanskje kan den også lede til en dypere livsglede, i det øyeblikket det synker inn at tilværelsen – ja, naturen i videste forstand – er større og mer kompleks enn man noen gang hadde drømt om.

Hvorfor ikke se på dette som noe fint?

___

[1] https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/fakta-om-kjonn-kan-aldri-bli-kriminelt/o/5-95-208115 (hentet 18.5.2022)

[2] For en oppsummering av Geertz’ posisjon, se f.eks. https://anthropology.ua.edu/theory/symbolic-and-interpretive-anthropologies/ eller https://www.britannica.com/biography/Clifford-Geertz (begge hentet 18.5.2022)

[3] https://philosophy.lander.edu/logic/popular.html (hentet 16.5.2022)

[4] https://blogg.forskning.no/vibeke-ottesens-blogg/naturalistisk-feilslutning/1119593 (hentet 16.5.2022)

[5] Dette har jeg skrevet om ved flere anledninger, både alene (se f.eks. https://www.dagsavisen.no/debatt/2020/01/20/om-likeverd-og-sosterskap/ og https://maddam.no/2020/04/kvinnefrigjoring-ogsa-for-transkvinner/) og sammen med Sonia Muñoz Llort (https://maddam.no/2021/02/dette-er-vare-felles-kamper-et-manifest-for-feministisk-solidaritet-og-sosterskap-mellom-ciskvinner-og-transkvinner/ – alle URLer hentet 16.5.2022)

[6] Se særlig Francis B. Nyamnjoh (2017): Drinking from the Cosmic Gourd: How Amos Tutuola Can Change Our Minds. Mankon, Bamenda: Langaa RPCIG – samt Francis B. Nyamnjoh (2017): “Incompleteness: Frontier Africa and the Currency of Conviviality”. Journal of African and Asian Studies, 52(3), ss. 253-270.

[7] https://maddam.no/2020/09/vi-er-alle-ufullstendige/ (hentet 18.5.2022)

[8] Se f.eks. Robin DiAngelo (2011): “White Fragility”. International Journal of Critical Pedagogy, 3(3), ss. 54-70.

[9] Peggy McIntosh (1989): “White Privilege: Unpacking the Invisible Knapsack”. Peace and Freedom, juli/august 1989. URL: https://psychology.umbc.edu/files/2016/10/White-Privilege_McIntosh-1989.pdf (hentet 11.5.2022)

[10] Se f.eks. https://simmons.libguides.com/anti-oppression/anti-transmisia (hentet 11.5.2022)

[11] https://blikk.no/cis-kjonnsidentitet-kjonnsinkongruens/ingen-er-bare-menneske/207829 (hentet 11.5.2022)

[12] Robin DiAngelo (2011): “White Fragility”. International Journal of Critical Pedagogy, 3(3), ss. 54-70.

[13] Jeg fulgte dem også opp i en artikkel på Maddam like etterpå: https://maddam.no/2021/11/vi-trenger-hjelp-ikke-kjeft-om-skremmebilder-og-realiteter-i-transdebatten/ (hentet 20.5.2022)

[14] Miriam A. H. Pedersen (2020): Being and belonging among White English-speaking South Africans (ss. 163-164). PhD-avhandling, University of Cape Town. URL: (hentet 11.5.2022)

 

Share This