Under the surface med Jon Mikkel
Mener Jon Mikkel Broch Ålvik at Marit Larsen er «uekte»? Og i så fall, hva mener han med det? Vi har tatt en prat med den utskjelte doktoren.
Onsdag 27. august forsvarte Jon Mikkel Broch Ålvik doktoravhandlingen sin i musikkvitenskap. De påfølgende dagene og ukene kunne man lese følgende nyhetssaker: «Fersk doktorgrad: Marit Larsen er uekte», «Rister på hodet av Marit Larsen-forskning» og «Slik svarer Marit Larsen på personkritikken». Overskriftene førte til reaksjoner, ikke bare på vegne av Marit Larsen, men også på vegne av oss vanlige skattebetalere; hvem var denne fyren egentlig, med det «rare skjegget», som fikk seg til å si at Larsen var «uekte» og «uærlig» uten engang å ha snakket med henne? Burde vi finne oss i at skattepengene våre ble brukt på synsing om imaget til popartister?
Larsen selv kommenterte avhandlingen i et lengre innlegg på sin egen facebookprofil hvor hun konkluderte med at «Det får stå for kandidatens egen regning at hans tolkning av meg synes å kunne oppsummeres i to ord: Kynisk kakebaker», og anså seg dermed som ferdig med saken. Å følge med på mediebruduljen rundt avhandlingen var en interessant affære. Hvorfor ble folk så provosert?
«Jeg er jo bare meg selv»
I sin avhandling analyserte Ålvik hvordan popartistene Marit Larsen og Marion Ravn spiller på ulike former for kvinnelighet i sine scenekarakterer. Et av de store spørsmålene som dukket opp i løpet av mediestormen, var knyttet til Ålviks metode; hvordan var det mulig å trekke konklusjoner om artistene uten selv å ha snakket med dem?
– Jeg har undersøkt Larsen og Ravn kritisk som fenomener og sett på hvordan de fremstår for meg. Mens hvis jeg hadde intervjuet Marit Larsen om hvordan hun konstruerer sin persona (sin artistiske fremtoning, red.anm.), så ville hun muligens bare sett rart på meg og sagt «men jeg er jo bare meg selv».
Det var altså å se artistene utenfra som var Ålviks poeng. Avhandlingen hans er en del av forskningsprosjektet Popular Music and Gender in a Transcultural Context. Prosjektet er det første av sitt slag i Europa, og fokuserer på populærmusikk som en kjønnet aktivitet. Ålvik mener et slikt ut- gangspunkt i seg selv er egnet til å provosere.
– Enhver som sier noe om kjønnet oppførsel risikerer å tråkke noen på tærne, mener han.
I kjølvannet av Harald Eias program Hjernevask i 2010 opplevde kjønnsforskere landet rundt å bli møtt med den samme kritikken som Ålvik: Er kjønnsforskningen relevant? I denne anledning, trenger vi egentlig folk som forsker på hvordan kvinnelige artister former sin persona?
– Det kan virke som om den eneste forskningen som gjelder, er den som gir håndfaste resultater eller den forskningen som redder liv. Hvilken forskning er det som er viktig? Det å være musikkforsker og drive diskursanalyse, studere partiturer og plater og lese seg opp på relevant teori og trekke slutninger ut fra det, fremstår på en måte som svakere forskning fordi man ikke er «ute i verden» og beskjeftiger seg med den. Men det folk glemmer da, er at i det øyeblikket vi hører på en ny innspilling så beskjeftiger vi oss også med verden, i høyeste grad.
Forskeren i møte med media
Doktoravhandlingen til Ålvik førte ikke bare til en diskusjon rundt hvilken type forskning som er relevant og ikke, men også rundt forskerens eget ansvar i forskningsformidlingen.
Var du uforberedt i møtet med media, kanskje spesielt med tanke på bruken av ord som «ekte» og «ærlig»?
− Der var flere ting som skjedde. Jeg hadde ikke guarden oppe og tenkte ikke gjennom hver eneste ting jeg sa. God forskningsformidling dreier seg jo om at ingenting skal misforstås, sier Ålvik.
NRKs sitering av Ålvik i form av «Marit Larsen er uekte», førte til eder og galle i sosiale media – og en god dose harselas. Twitterkongen Eivind Trædal formulerte seg for eksempel slik: Forsker avslører at Marit Larsen er en annen person «under the surface».
– Jeg har aldri påstått at noen er uekte, men slik ble ordlyden i intervjuet og slik ble overskriften. Inntrykket som ble skapt, var at jeg stilte opp uekte og ekte som motsetninger, noe jeg slett ikke gjør. Hele arbeidet mitt dreier seg om at artister bruker uttrykk som ekte og ærlig for å markedsføre og iscenesette seg selv, sier Ålvik.
Tilgjengelige stereotypier
Interessen for å forske på Marit Larsen og Marion Ravn kom delvis av en interesse for den svært ulike mottakelsen de to artistene fikk da de debuterte som soloartister etter å ha opptrådt sammen som M2M. Ålvik merket seg hvordan Marit Larsen fremsto som «ekte», «ærlig» og «naturlig», og hvordan media spilte videre på denne fremstillingen. Slik han ser det etablerte hun en imagetrend som mange har forsøkt å slå seg opp i kjølvannet av.
− I dag er det mange artister som selger seg inn ved å omtale seg selv med ord som ekte og ærlig. Måten Marit Larsen fremfører sin utgave av kvinnelig artist på, får folk til å tro på henne. Når en musikkforsker kommer og sier at dette her er en del av iscenesettelsen hennes, forstår jeg godt at folk blir sinte, for da tukler jeg jo ved deres oppfatning av artistens ekthet. Hun er på en måte den «ideelle kvinnelige artisten» fordi hun ikke på noe tidspunkt tråkker utenfor grensene for hva folk forventer, mener han.
Ålvik mener Marit Larsen og Marion Ravn er gode eksempler på hvordan ideen om autentisitet blir formet av kjønnsstereotypier. Når Marit Larsen hevder at hun «bare er seg selv» og publikum og media tar dette for god fisk, kan det ha å gjøre med hvilke type kvinnelighet hun spiller på.
– Når vi snakker om popmusikk, er aldri ideen om det autentiske nøytral og uavhengig, det er alltid snakk om sammenhengen.
Ifølge Ålvik har Larsen et repertoar av fire kvinnetyper: jentebarnet, nabojenta, husmoren og sangeren/låtskriveren. Det at hun spiller på nostalgiske og delvis konservative former for femininitet kan ifølge Ålvik være avgjørende for publikums tolkning av henne som «ekte».
− Marit Larsen vet nok akkurat hva hun spiller på når hun fremstiller denne tilsynelatende fordringsløse unge damen som fniser kokett, smiler og ler og gir inntrykk av at hun bare er glad for at folk vil høre på musikken hennes. Hun har vært artist hele livet, dette er håndverket hennes, og en del av jobben hennes er å få denne ganske nøye uttenkte og iscenesatte figuren til å se naturlig ut. En konsekvens er muligens at ideen om hennes ærlighet og ekthet blir avhengig av kjønnet.
Når vi lytter til Marit Larsen eller andre artister, ser dem opptre på konsert eller i en musikkvideo, er det alltid en fremførelse av kjønn det er snakk om, mener Ålvik. Et halvt år etter at avhandlingen er levert er det nettopp kjønnsforskeren Judith Butlers idé om kjønnsperformativitet, kjønn som noe vi gjør og ikke er, som Ålvik er mest svak for. Hans neste prosjekt blir trolig en analyse av maskuliniteter i norsk pop.
– Kjønnsperformativitet er helt sentralt hos enhver artist, i enhver sammenheng, mener han. Ser man på norske mannlige artister så er det ikke nødvendigvis noe naturlig der heller. Hvordan de fremstår for oss sier oss ingenting om hvordan de er på kjøkkenet hjemme, påpeker Ålvik.
Den snille piken eksisterer ikke uten den slemme
Marit Larsen-personaen kunne ifølge Ålvik ikke eksistert uten sin motpart Marion Ravn. Med sin ubeskjedne, rocka, nærmest flamboyante fremtreden fremstår Ravn som den rake motsetningen til Larsen. Da Ravn debuterte i 2005, fikk hun først gode kritikker i hjemlandet. Velviljen snudde imidlertid da Larsen gav ut sin debutplate året etter. Hore/ madonna-dynamikken mellom de to, som Ålvik allerede ser konturene av i M2M-årene, ble forsterket. Mens Larsen fikk mulighet til å rendyrke sitt lyse, uskyldsrene image, fikk sortkledte Ravn skylden for oppløsningen av M2M. Norske medier reagerte med skadefryd på Larsens suksess som «en søt, søt hevn over kråk… unnskyld, Ravnen», slik Aftenposten ordla seg. Musikkvideoen til Ravns singel «Heads will roll», med sin mykpornografiske estetikk, ble av norske musikkjournalister regnet som et bevis på at hun manglet god smak. Ålvik tolker derimot videoen som et forsøk på å utfordre tradisjonelle kvinneroller.
− Det som er så fascinerende med Marion Ravns prosjekt, musikalsk og innholdsmessig, er at det er preget av prøving og feiling. Hun prøver seg med et uttrykk, prøver å fornye seg, lykkes kanskje ikke så godt, prøver på nytt og på nytt. Måten hun forhandler frem en kvinnelig subjektivitet på, er en rød tråd gjennom hele arbeidet hennes.
− Hvorfor er Marit Larsen sin rolle så problematisk? Du har sagt at personaen hennes kan forminske rommet til kvinnelige artister, men hvorfor spør du deg ikke det samme om Marion Ravn?
− På mange måter er det jo slett ikke problematisk. Man kan si at de utvider spillerommet ved å gestalte de figurene de gjør, og på den måten kommer mitt arbeid inn som en påminnelse om at dette er iscenesettelser og dermed noe som i prinsippet alle kan gjøre. Men det som gjorde at jeg tenkte på det som problematisk i min tid, for det første med Marit Larsen, er nettopp det at hvis ideen om ekthet skulle bli avhengig av kjønn, kan man fort få et problem − fordi det i neste omgang kan bli snakk om de idealiserte måtene å være kjønn på. Og det kunne jeg ikke være med på.
− Hvorfor ikke?
– Fordi idealiserte måter å være kjønn på nødvendigvis vil føre til at det finnes ikke-kurante måter som avgrenser og forsterker det avviket som viser oss hva som er normen. Avviket kan fort bli for snevert. Jeg tror ikke Ravn kan være begrensende på samme måte fordi hun viser oss at personaen er noe hun utvikler kontinuerlig. Larsen viser oss ikke hvor mye arbeid som ligger i kulissene.
I det Larsens måte å gjøre kjønn på blir stående som den kurante måten, blir altså Ravns kvinnelighet ukurant, mener Ålvik. Man blir da stående igjen med de idealiserte kvinnelige stereotypiene, som hos Larsen tilsynelatende bare er naturlige.
Det nærmer seg slutten på intervjuet og Fetts utsendte skyter inn siste spørsmål.
− Hvorfor er det så viktig å forske på fremstilling av kjønn i populærmusikken, Ålvik?
Ålvik tenker lenge på svaret. Etter noen omveier innom David Bowie og egen selvrepresentasjon, kommer det egentlige svaret.
− Musikken er så enormt viktig i våre identitetsforhandlinger − ikke bare som et speil for oss, men som et forum for forhandling og fremføring av identitet. Ikke bare for oss selv i våre hoder, men måten vi er på ovenfor andre. Himmel og hav, det gjennomsyrer alt vi gjør. Og hva slags føringer er det musikken vi hører på, artistene vi forholder oss til legger for dette? Hvordan påvirker de hele den enorme samtalen om kjønn som foregår i hodene våre hele tiden, med all stiliseringen og all idealisering og alt snakk om hva som er ekte og autentisk og ærlig og jordnært og alle disse honnørordene? For når en artist omtaler seg selv som ekte og ærlig eller blir omtalt som autentisk så er det for det første alltid kontekstavhengig og for det andre så er det hedersbetegnelser. Og da lurer jeg på hva slags paradigme det er vi befinner oss i hvis vi skal legge så veldig vekt på ekte og ærlig, for det finnes jo helt klart feil måter å være ekte og ærlig på. Hvis ærligheten skal være riktig så må den si oss noe fint og da er den ikke nøytral eller universell. Da er den helt avhengig av sammenhengen, hva vi forventer av den enkelte artisten, hvordan låter det og hvilket kjønn er det vi ser og hører. Populærmusikk er så viktig for oss, så det å forske på hvordan kjønnsidentiteter blir fremforhandlet gjennom populærmusikken er viktig, fordi det sier oss også noe om hvordan vi forholder oss til verden.
− Det var et godt svar.
– Takk, jeg ble ganske fornøyd med det selv
Tekst: Elanor Brendmo
Redaksjonsmedlem i Fett
Illustrasjon: Ingrid Rognstad
Foto: Hans Nøstdahl
Frilansfotograf
Marit Larsen og Marion Ravn utgjorde tenåringsduoen M2M, som gjorde verdenssuksess mellom 1999 og 2002.
Da bandet ble oppløst fikk Marion Ravn en solokontrakt med M2Ms plateselskap Atlantic. Marit Larsen fikk angivelig på samme tid tilbud om platekontrakt i Norge, men valgte å ligge lavt noen år før hun brøt gjennom som soloartist med plata Under the Surface i 2006.
Når vi snakker om popmusikk, er aldri ideen om det autentiske nøytral og uavhengig, det er alltid snakk om sammenhengen.
Ser man på norske mannlige artister så er det ikke nødvendigvis noe naturlig der heller. Hvordan de fremstår for oss sier oss ingenting om hvordan de er på kjøkkenet hjemme.
