Et personlig essay om fest-kulturen fra 90-tallet, #MeToo og misforståtte menn

Tekst og bilde: Nina Strand, fotograf og grunnlegger av Objektiv Forlag

Det ble en slags greie mellom venninnen min og meg. Hvor mange ville vi se hver dag? De var over hele Paris på 1990-tallet. I butikkvinduer. På métroen. Til stede i alle parker. Det var ikke fordi vi så spesielt etter dem. De bare dukket opp overalt. En bisarr og ensom aktivitet som ble hverdagslig – menn blottet seg når vi gikk forbi.

De skremte oss ikke, og ingen av dem gjorde noe mer enn å blotte seg. Min venninne og jeg jobbet hver kveld på en restaurant, og brukte mesteparten av dagene på å rusle rundt i de forskjellige arrondissementene. En fin ting med å jobbe om kvelden var at jeg kunne gå på formiddagskino, og jeg så enhver film jeg kunne se – til og med Serial Mom (1994). Jeg la ikke merke til at det kun var to andre par og én enslig mann i salen. Kathleen Turner var i sitt ess, og det tok en stund før jeg oppdaget at mannen hadde flyttet seg, og nå bare satt tre seter unna. Han så på meg med et intenst, nesten desperat blikk i øynene. Jeg skjønte først ikke hva som foregikk, men så merket jeg den rytmiske bevegelsen. Mannen onanerte ved siden av meg.

Min første tanke var: Hvorfor denne filmen? Hvorfor valgte han denne dustete amerikanske komedien? Jeg ble ikke redd, men reiste meg og byttet rad for å sitte nærmere de to parene. Vi himlet med øynene til hverandre og fortsatte å se filmen. Mannen kledde raskt på seg og forlot kinoen. Jeg brukte resten av tiden på å lure på hvorfor jeg ikke hadde sagt ifra, bedt om hjelp fra de andre, og hvorfor heller ikke de hadde gjort noe? Ingen nevnte noe da filmen var over, vi reiste oss, og forlot kinoen som om ingenting hadde skjedd.

Jeg burde ha sagt noe den gangen. Akkurat som jeg burde ha sagt noe ved alle andre anledninger der noen har kommet meg for nærme eller gjort noe de ikke skulle ha gjort. Og jeg burde definitivt ha sagt ifra om den fyren som alle visste var klein. Selvfølgelig burde jeg det. Jeg skylder på tiden vi levde i.

Oslo
Min yngre kollega spurte meg en gang «om han var okay», for venninnen hennes datet ham, «selv om han er på din alder» som hun påpekte med avsky i stemmen. Jeg var ikke hundre prosent sikker, så derfor sa jeg ikke noe. Jeg visste hvem han var, en av byens hippe fyrer, redaktør for flere publikasjoner, festivalfikser, og kjent for å invitere unge kvinner med på nachspiel. Det gikk jo rykter, så jeg sa noe vagt om hans umodenhet. Jeg fulgte det ikke opp og sjekket aldri om venninnen hennes fortsatte å date ham. Jeg burde virkelig ha sagt noe.

Nå, tjue år senere, sitter jeg i en rettssal i Oslo og ser på den samme fyren. Da den første meldingen kom om at en kjent kulturprofil var anklaget for flere voldtekter, skjønte jeg, før anonymiteten hans ble fjernet, at det var ham. Han fikk tretten og et halvt års dom i fjor, og anket med det samme. Nå er han sint og klar for en ny runde. Han har brukt det siste året på å skrive rasende kommentarer og kronikker i flere aviser. Jeg tror ikke en anklaget person noen gang har fått mer spalteplass enn han. Han kontrollerte til og med bildene, alle trykket gamle portretter, og skapte et bilde av en evigung og kul førtiåring – og ikke denne slitne, middelaldrende mannen som nå sitter noen meter unna meg. 

Tretten kvinner med samme historie. Men bare ni kvinners klager ble funnet egnet for rettssaken. Vi visste det. Kvinnene var i begynnelsen av tjueårene da de møtte ham. De var flotte, sterke og ambisiøse. Vi burde ha insistert på at de unngikk nachspielene, i det minste om å gå hjem fra festen og ikke overnatte. Overgrepene skjedde i morgentimene. Kvinnene hadde sovnet i sengen hans og våknet med ham inni seg. 

Ni ganger blir han spurt av dommeren, ni ganger svarer han at han er uskyldig. Han føler ingen skyld for smerten han har påført disse kvinnene. Han har ingen forståelse for sin status og makt over de unge kvinnene. Han har ikke gjort noe galt, han klarer ikke forstå det, sier han. Og jeg forstår derimot ikke hva det er jeg hører. 

En psykiater er invitert av påtalemyndigheten for å dele detaljer rundt det traumatiske stresset de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep opplever. Hun forteller at mange av kvinnene har problemer med å sove ved siden av andre mennesker, lider av PTSD og bekjemper selvmordstanker. Ett av ofrene beskriver det som å leve med en konstant følelse av å være utrygg, hun er redd for å stole på noen, selv sine egne foreldre. En annen kan fortsatt ikke sove inntil en vegg, hun må kunne komme seg raskt ut av sengen. 

Den siktede hviler hodet i den ene hånden og lener albuen mot bordet. Han minner om et maleri av Van Gogh som jeg så i Paris for lenge siden. Portrett av Dr. Gachet (1890) viser en lege som behandlet van Gogh, og kunstneren beskrev Dr. Gachets melankolske blikk – hans følelse av å bli misforstått – som «the heartbroken expression of our time». Mannen i rettssalen har og blikket til et misforstått offer.

En av de fornærmede kvinnenes tekstmeldinger leses opp. En venn spurte om hun «kom seg unna redaktøren» kvelden i forveien. Kvinnen forteller dommeren at hun vanligvis passer på å sove med alle klærne på når hun sov borte, men at hun til tross våknet av at tiltalte hadde seksuell omgang med henne. Trikset med å holde klærne på fungerte ikke. Jeg ser bort på forsvarerne på jakt etter en reaksjon, men får ingenting. 

Siktede sier han ikke forstår hvorfor kvinnene holdt kontakten med ham etter de antatte overgrepene. Noen av kvinnene forklarer hvordan de var avhengige av arbeidet han kunne gi dem, de forteller om hvordan festlivet og dopet fristet, og om statusen ved å være del av gjengen. Flere sliter til og med å kalle det som har skjedd dem for et overgrep. For dem er overfall når en mann hopper ut av buskene med en kniv. Mange ser ut til å ha skyldfølelse for at de ikke sa eller gjorde noe der og da. 

Når jeg har fortalt venner, menn og kvinner, om hendelsen på kinoen i Paris, forteller de sine egne historier, ofte veldig mye verre enn min. Jeg søker på statistikk om voldtekt og finner at tjue prosent av kvinnene og fire prosent av mennene etter fylte seksten har opplevd et eller annen form for seksuelt overgrep. Alle har sine historier. Mange ofre for voldtekt har sagt at det å måtte fortelle om overgrepet i detalj under rettssaken, for å bevise at de faktisk ble overfalt, opplevdes like traumatisk som selve overgrepet. Dommen i den siktedes første rettssak var historisk i den forstand at dommerne hadde full tillit til de ni kvinnenes historier. En av de største seirene #MeToo har oppnådd kan i så måte være at vi tror på ofre for voldtekt, at vi har en situasjon der den siktede må bevise sin uskyld. Mens bevegelsen lenge ble latterliggjort i Frankrike, var vi forberedt i Norge. Da nyheten kom om Weinstein i USA, hadde vi allerede startet arbeidet. I 2015 hadde #jegharopplevd gått viralt, og utløst mange diskusjoner og undersøkelser. Kanskje ville kulturprofilen blitt anmeldt selv uten den amerikanske hashtaggen.

Jeg finner et intervju med redaktøren som han ga rett etter dommen i den første saken. Han sier at han på grunn av jobben holdt en ungdommelig livsstil lenger enn det som var normalt. Sist gang jeg så ham, før rettssaken, er nærmere et tiår siden. Han var da omgitt av unge kvinner, akkurat som han alltid hadde vært. Han hadde blitt eldre, men kvinnene rundt hadde ikke. Som om han satt fast i en tjue år lang loop, og på den tiden trodde jeg det var normen – at alle lengter etter de unge. 

I intervjuet sier han at han aldri fikk noen indikasjon fra kvinnene om at deres felles livsstil var uønsket eller ubehagelig. Hvordan kan han, som en middelaldrende mann, kalle det en felles livsstil? Kanskje er det ikke bare det faktum at jeg ikke sa ifra da kollegaen min spurte meg om ham som plager meg, men mer følelsen av å ikke ha hjulpet de yngre kvinnene, slik generasjonen før meg har gjort for oss. Jeg vil beklage til damene som dro på disse nachspielene. Beklage for at jeg ikke fulgte opp, undersøkte nærmere, avslørte ham. Jeg antar at det er grunnen til at jeg følger med på rettssaken. Skyldfølelsen holder meg i rommet.

Ankesaken er inne i sin siste uke, og forsvarsadvokaten prosederer. Hun bruker ordet rart ofte. Hun synes det var litt rart at kvinnene etter å ha vært gjennom noe så traumatisk ikke sa noe før mange år senere, at de holdt kontakt, sendte tekstmeldinger, postet hjerter på Instagram, til og med sov i samme seng med ham etterpå. Veldig rart. Hun kaller kontakten kvinnene har hatt seg imellom før de gikk til politiet ekstremt rar. Og hvorfor tok en av kvinnene først kontakt med politiet da hun oppdaget en forespørsel om mer informasjon fra de som hadde opplevd overgrep? Advokaten sier det er veldig rart å vente så lenge. Jeg ser bort på dommerne mens hun snakker. Jeg håper de ikke synes alt er like rart. Jeg håper de vil tro på kvinnene slik de tidligere dommerne gjorde.

Paris
Så er det over. Jeg reiser tilbake til Paris. Mannen frifunnes for åtte av ni tilfeller under dissens, og skal kun sone et år. Selv om anken delvis førte frem, har han vært igjennom to rettssaker og sikkert mange vanskelige år. Kanskje er hans fall i unåde nok straff? Jeg tenker på menn som har vært gjennom det samme i denne byen. Menn som falt og forsvant. Jeg går forbi Place des Vosges der tidligere leder av det internasjonale pengefondet, Dominique Strauss-Kahn, bodde før alle rettssakene og da kona hans fortsatt sto ved hans side. Han bor ikke her lenger. Jeg går over til Latinerkvarteret der den omstridte forfatteren Gabriel Matzneff bodde til boken om hans affære med en fjorten år gammel jente, Vanessa Springora, kom ut i 2020. Han bor ikke engang i landet lenger. Disse mennene har forsvunnet. Alt er i endring.

I et galleri ser jeg en film om tiden vi lever i. Scenetepper går opp og ned, og fire dansere beveger seg til samme takt. De kommer dansende gjennom en skyvedør – en dør som visstnok forandrer den som passerer den. Jeg er enig i veggteksten som sier at alt er mer flytende i disse dager. Det må være riktig. Det føles betryggende å få en annen, mer åpen verden bekreftet. Jeg kommer aldri til å ikke si fra igjen. Vi vil fortsette å bevege oss fremover. Vi er alle på vei videre.

Share This