Diktet er skrevet av Ida Helene Benonisen, samisk poet og en av de som først tok seg inn på olje- og energidepartementet i solidaritet med reineierne på Fovsen Njaarke

I et instagram-innlegg skriver Ida om sin aller første kofte, som ble sydd ferdig av søskenbarnet Márjá Karlsen utenfor departementet der Ida og de andre aktivistene sov på gulv og stoler i over fire dager. Koften bar hun for første gang noensinne, vrengt, som protest for å vise at aktivistene står i en kamp. De kjemper for at staten skal slutte å bryte menneskerettighetene til reineierne på Fosen, der Høyesterett for 508 dager siden erklærte at vindturbinene bryter med reindriftssamene sine menneskerettigheter. Siden da har ingenting skjedd. Turbinene står fortsatt og staten forsøker å ignorere både aktivistene og menneskerettighetene.

Ida skriver: «Jeg har allerede opplevd å bli fornorska. Jeg har blitt fratatt språket mitt og kulturen min. Jeg står i denne kampen for at andre ikke også skal bli fornorska».

Baajh vaeride årrodh – la fjella leve!

Brev fra innsiden 

Ida Helene Benonisen

Vi nekter å fortsette å være usynlig for dere

Vi nekter å skrike bak enda en stengt dør

Tror dere vi ikke veit hva dere gjør?

Dette er ikke første gang dere har latt som dere kan se rett gjennom oss

Vi ække ferdig med å slåss

For vi har alt å tape

Vi ække de første i vår rekke som har vært slitne, sultne og nær å knekke

Det har dere i hvert fall sørga for. Men vi veit vi også eier alt som er verdt å kjempe for

Vi eier språk, stolthet, stemmer som strekker seg lenger enn seg selv

Vi eier søvnløse, lyse netter

Håp og farger i så brede spekter

Vi er land og toner som ikke skal bli glemt

Vi skal ikke bli glemt. Vi har rett til å høres, vi har rett til å ses

Og på tross av alt dere tror dere vet

Har vi både

menneskerettigheter og ytringsfrihet