Bæhæ! Festspilldikter Tomas Espedal skriver som ei dame!

I dag har Asosialistisk Venstreparty sjekket ut hvorfor Tomas Espedal har blitt Festspilldikter.

— Han er en mann som skriver som en kvinne. Det heter det i juryens begrunnelse for å la Tomas Espedal bli årets festspilldikter i Bergen, i følge bt.no.

Jaja, tenkte vi i Venstreparty, har det plutselig blitt bra nå? Stakkars Gert Nygårdshaug og maset hans om den universelle litteraturen. Les utdrag av Tomas Espedal her og bedøm selv om han skriver som ei gammal tante eller ikke:

«Jeg kjenner at jeg ikke orker det. Ikke nå. Det føles som en muntlig eksamen hver gang jeg må besøke far på sykehjemmet. Og hver gang han har bursdag forventer Ståle at det er jeg som skal ta meg av det vonde besøket.

Leiligheten min er kald og jeg ser min egen pust i speilet på badet. Jeg klarer ikke dette, ikke i år, ikke i dag. Jeg fyller badekaret med glovarmt vann – far vil uansett kommentere det hvis håret mitt ikke ser nyvasket ut. Badeoljen renner sørgelig ut av flaska og danner vakre mønster i vannet. Idet dampen stiger opp fra badekaret og fyller rommet med tåke, kjenner jeg meg svimmel, og tåken henger rundt meg og fyller meg med minner om somrene ute på Averøya de årene før mor flyttet ut.

Jeg stikker en tå nedi vannet, og et øyeblikk oppleves badekaret som en stor, rund tekopp. Hver kveld sitter jeg i sofaen med et pledd over meg, med en stor, rund tekopp i fanget. Jeg krøller beinene under meg og kjenner varmen fra min egen kropp på føttene, og nå står jeg her med en tå oppi tekoppen. Jeg lar badekåpen falle lett ned på gulvet, og idet jeg stiger opp i tekoppen, kjenner jeg hvordan huden min skriker. Det var sånn det var det året. Det var sånn badevannet var. – Kom uti, ropte Kåre. Jeg var så forelska, og far og mor sov middagslur. Kåre var ett år eldre enn meg og vi kysset ofte bak stabburet. Idet jeg legger meg ned i vannet, løsner en knute i meg, meg jeg vet at jeg må bli i dette badevannet og ikke besøke far. Jeg tenner to stearinlys og nipper til rødvinen jeg har med meg. Faen, tenker jeg, for jeg er ikke redd for å banne selv om jeg er et sensitivt menneske. Jeg banner riktignok bare inni meg, men jeg banner. Faen, jeg glemte radioen, og nå begynner P2-programmet Sånn er Livet. Men jeg blir bare liggende. Vannet vugger meg inn i en søvig døs. Jeg blir liggende her. Far kan seile sin egen sjø, og jeg kan bare ligge her.

En dråpe renner nedover neseryggen min og faller ned i vannet. Jeg blir liggende her. Hånden min glir sakte oppover låret mitt og jeg lar det skje. Tåken henger over meg, og varmen bryter mot den kalde lufta og tvinger kroppen min nedover, nedover i vannet. Sånn var det den sommeren også. Kåre var så vakker der han sto med fjorden opp til livet og livet foran seg.»

Hør sendingen her:

Kjerringforfatter, 19. jan 2011

Tekst: Charlotte Myrbråten