Tekst: Ellen Emilie Henriksen
I 2018 fjernet Ungarns statsminister Viktor Orbán kjønnsstudier fra ungarske universiteters pensum gjennom å frata dem statlig støtte og kreditering. Begrunnelsen var at kjønnsstudier ikke er vitenskap, men ideologi. I fjor ble den ungarske kjønnsforskeren, historikeren og aktivisten Andrea Pető tildelt Universitet i Oslo sin menneskerettspris. Hun omtaler kjønnsforskning som «kanarifuglen i kullgruven». Metaforen referer til bruken av kanarifugler i miner som tiltak for å advare om farlige gasser: døde kanarifugler, signaliserte at gruvearbeiderne sto i fare for gassforgiftning og måtte komme seg ut. Petős argument er at angrepet på kjønnsstudier må forstås som en advarsel og en indikasjon på at akademisk frihet og demokratiet som helhet er truet.
Selv om situasjonen i Norge ikke er sammenlignbar, blir økte krav til innovasjon, effektivitet og nytteperspektiv i tildeling av forskningsressurser trukket frem som utfordringer for normkritiske fag som kjønnsforskningen.
I tillegg har den vestlige verden sett fremveksten av den såkalte «anti-gender-bevegelsen»: en bevegelse som er langt fra samlet, men som består av et sammensurium av stemmer som tar til orde for å bevare tokjønnsmodellen. Dette inkluderer alt fra høyreradikale som kjemper for at kvinner skal forbli underkastet mannen i tradisjonelle kjønnsroller, til transfobiske stemmer som benekter eksistensen av transfolk og ikke-binære.
I denne anledning har Fett kontaktet fire av sentrene for kjønnsforskning i Norge for å høre deres perspektiver på kjønnsforskningens status og fagfeltets syn på den gryende anti-gender-bevegelsen.
Senter for kvinne– og kjønnsforskning (SKOK), Universitetet i Bergen
Først, hvordan vil dere beskrive kjønnsforskningens status i akademia og samfunnet generelt?
Kjønnsforskningen har fått en økt relevans gjennom at kjønn skal inkluderes i alle forskningsprosjekter, men hvor vidt dette følges opp utenfor kjønnsforskningsfeltet er usikkert. Vår opplevelse er at kjønnsforskning faktisk ble styrket etter programmet Hjernevask kom ut i 2010, selv om feltet ble utsatt for mye uberettiget kritikk og fordommer. I dag er det ikke stuerent å la være å forholde seg til kjønnsforskningen som en viktig leverandør til forskning og samfunnet, selv om man i diverse kommentarfelt ser at fordommer lever i beste velgående. Vi opplever også en enorm pågang av studenter som vil studere kjønn, noe som viser at spørsmål rundt kjønn oppleves som relevant av stadig flere.
Hvordan har studier og forskning på kjønn forandret seg siden familieforskningen på 50-tallet og kvinneforskningen på 70-tallet?
Kjønnsforskning er et relativt nytt forskningsfelt som vokste frem med kvinnebevegelsen i vestlige universiteter på 60- og 70-tallet. Siden da har feltet blitt kritisert for å videreføre et hvitt, vestlig vitenssubjekt fra middelklassen. Denne kritikken har vært viktig for utviklingen av forskningsfeltet slik det fremstår i dag, med langt større vekt på mangfold og anerkjennelse av behovet for interseksjonalitet. Vi er i ferd med å forandre navnet på vårt eget forskningssenter til Senter for kritisk mangfold-, seksualitets- og kjønnsforskning. Denne endringen reflekterer utviklingen i fagfeltet og representerer det vi faktisk forsker på, som for eksempel migrasjon, byplanlegging, skeiv historie, post-sosialisme og post-kolonialisme. Det viktigste for oss er at feministisk vitenskapsfilosofi åpner for en genuin og kritisk nysgjerrighet overfor de fleste tema.
Hvordan vil du beskrive anti-gender-bevegelsens posisjon i Norge?
Den er kanskje ikke like stor i Norge som andre steder, men til gjengjeld er den ekstremt høylytt og får innpass en rekke steder, både i akademia og ellers. Det er også bekymringsverdig at en del av de kjønnsforståelsene anti-gender-bevegelsen fremmer ganske ukritisk blir plukket opp av det liberale segmentet i norsk offentlighet. Ofte kommer disse forståelsene av kjønn fra manglende kunnskap og en uvitenskapelig holdning til kompleksiteten av hva et menneske er. Her må kjønnsforskere jobbe for et mer nyansert og kunnskapsbasert offentlig ordskifte.
Hvordan forholder kjønnsforskningen seg til anti-gender-bevegelsen?
Både profilerte samfunnsaktører og akademikere forsker stadig mer på denne bevegelsen internasjonalt. Den sør-afrikanske journalisten Mark Gevisser har en fantastisk analyse av anti-gender-bevegelsens betydning globalt: The Pink Line. The World’s Queer Frontiers. Gisser var også hovedinnleder på Christiekonferansen på UiB i fjor. I Norge har man forsket mindre på anti-gender-bevegelsen, men Elisabeth Lund Engebretsen ved Universitetet i Stavanger er et hederlig unntak. Likevel vil det skje mye spennende fremover, blant annet får vi besøk av Ståle Holgersen som gjesteforsker nå i vår som har begynt på en etnografisk studie av bevegelsen i Norden. SKOK kommer også til å løfte frem problematikken i årets SKOK-debatt, som avholdes som del av Kvinnefestivalen i Bergen i mars. Der deltar blant annet Elisabeth Engebretsen og Haley McEwen, som har skrevet en rapport om anti-gender-bevegelsen globalt for Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond .
Instituttleder for SKOK, Kari Jegerstedt, har svart på spørsmålene.
Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning (STK), Universitetet i Oslo
Først, hvordan vil dere beskrive kjønnsforskningens status i akademia og samfunnet generelt?
Vi opplever økt engasjement og interesse for spørsmål om kjønn blant studenter og i samfunnsdebatten. Samtidig blir debattklimaet om kjønn både utenfor og innenfor akademia stadig mer polarisert. Dette kan gjøre det tøft å være fagperson i feltet.
Hvordan har studier og forskning på kjønn forandret seg siden familieforskningen på 50-tallet og kvinneforskningen på 70-tallet?
Forskningen er blitt mer tverrfaglig og omfatter flere temaer enn tidligere. Kjønn er også blitt et tema som alle forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd eller EU skal forholde seg til. På denne måten blir kjønn synlig og relevant i langt flere forskningsprosjekter enn tidligere.
Hvordan vil du beskrive anti-gender-bevegelsens posisjon i Norge?
Bevegelsen er ikke like sterk i Norge som i for eksempel Øst-Europa og Latin-Amerika. Men med digital globalisering vil likevel tankegodset til anti-gender-bevegelsen være en stor del av enkeltes referansepunkt for hvordan kjønn og likestilling skal forstås. Men vi oppfatter ikke at denne bevegelsen er dominerende i Norge.
Hvordan forholder kjønnsforskningen seg til anti-gender-bevegelsen?
Det er viktig å påpeke at kjønnsforskningen ikke er et ensartet forskningsfelt. Vi forenes av noen tematiske fokusområder, men har sammensatte tilnærminger, metoder og empiriske felt. Kjønnsforskningen kan derfor ikke ha en samlet måte å reagere på anti-gender-bevegelsen, men vil ha ulike tilnærminger basert på ulik type forskning.
Inger Skjelsbæk, leder for STK, har svart på spørsmålene.
Senter for kvinne– og kjønnsforskning, Universitetet i Tromsø
Først, hvordan vil dere beskrive kjønnsforskningens status i akademia og samfunnet generelt?
Kjønnsforskningen er godt etablert i akademia og etterspørres i både forskning og undervisning. I samfunnet er det gjerne stemmene som er mest kritiske til kjønnsforskning som vinner frem. Selv om anti-gender-bevegelsen og andre bevegelser med utspring fra nettsamfunn er til stede er likevel inkludering og likestilling vel innlemmet i det norske samfunnet.
Hvordan har studier og forskning på kjønn forandret seg siden familieforskningen på 50-tallet og kvinneforskningen på 70-tallet?
Hovedforskjellen mellom kvinneforskningen på 70-tallet og nå er at den tidligere kjønnsforskningen i stor grad handlet om å frigjøre og synliggjøre kvinnen. Nå handler det mer om kjønnsrelasjoner, kjønnsidentitet og frigjøring for alle kjønn. Interseksjonalitet er den dominerende retningen og likestilling er i større grad knyttet til mer enn bare kjønn. I tillegg driver dagens kjønnsforskere mer med teoriutvikling enn tidligere og feministiske teorier blir anvendt i problemstillinger som ikke handler utelukkende om kjønn, men også migrasjon, helse og natur og miljø.
Hvordan vil du beskrive anti-gender-bevegelsens posisjon i Norge?
Det finnes kanskje elementer av denne bevegelsen i Norge, men vi vil ikke gå så langt som å kalle det en bevegelse. Men det finnes stemmer som forsvarer tradisjonelle kjønnsroller og som kritiserer ulike kjønnsuttrykk eller innføring av et tredje juridisk kjønn.
Hvordan forholder kjønnsforskningen seg til anti-gender-bevegelsen?
Kjønnsforskningen møter denne bevegelsen med analyser, rasjonell argumentasjon og dokumentasjon.
Leder for Senter for Kvinne- og kjønnsforskning UiT, Kjersti Fjørtoft, har svart på spørsmålene.
Senter for kjønnsforskning (SFK) Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet
Først, hvordan vil dere beskrive kjønnsforskningens status i akademia og samfunnet generelt?
Selv om kjønnsforskning er institusjonalisert og derfor anerkjent på lik linje som andre forskningsfelt, er kjønnsforskning – i likhet med klimaforskning – et felt som befolkningen er mer skeptisk til. Kjønnsforskning er iboende maktkritisk og representerer i mange sammenhenger et korrektiv til etablerte sannheter. Vi bidrar også til å synliggjøre ulikhet, marginalisering og privilegier. Dette er ikke alltid populært. I tillegg forsker vi på ting som ofte oppleves som personlig: hvordan vi lever livene våre og hvilke normer og forestillinger vi tar for gitt. Dette er ikke alltid behagelig å forholde seg til. Kjønnsforskning kan derfor møte sinne eller latterliggjøring fra samfunnsgrupper som føler seg utfordret eller avslørt. Innenfor akademia tror jeg likevel de fleste ser verdien av kjønnsforskning.
Hvordan har studier og forskning på kjønn forandret seg siden familieforskningen på 50-tallet og kvinneforskningen på 70-tallet?
Den tidlige forskningen på kjønn og kjønnsroller tok utgangspunkt i en binær forståelse av kjønn. Dette synet ble etter hvert utfordret gjennom kvinneforskningen på 1970-tallet. Da ble det sentralt å synliggjøre kvinners posisjon i historie og samtid og å forstå hvordan undertrykkingsmekanismer virker. I dag er skeiv forskning et viktig område innen kjønnsforskningen. Dette gjør det mulig å stille kritiske spørsmål til binære kjønnsforståelser. Det er også stadig vanligere å forske på hvordan kjønn samvirker med andre ulikhetskategorier.
Hvordan vil dere beskrive anti-gender-bevegelsens posisjon i Norge?
Det er skremmende hvordan anti-gender-bevegelsen har fått gjennomslag i for eksempel Ungarn. Det er vanskelig å se for seg et lignende forbud her til lands, men det er likevel blitt rom for en retorikk som flytter på ideer om makt og avmakt i norsk offentlighet. Forestillingen om at transkvinner utgjør en trussel for ciskvinner er et eksempel på dette. Det finnes ikke hold i forskning for å påstå noe sånt, tvert imot vet vi at transfolk er svært utsatt for hets. Likevel ser vi at enkelte aktører i den norske offentligheten finner støtte i den globale anti-gender-bevegelsen og det er viktig å være på vakt for hvordan deres retorikk finner vei inn i norsk politikk og samfunnsdebatt.
Hvordan forholder kjønnsforskningen seg til anti-gender-bevegelsen?
På SFK har vi diskutert den direkte og indirekte påvirkningen av bevegelsen og mener det er viktig å ta den på alvor. Samtidig har vi vært opptatt av at vi ikke kan la oss styre av frykten for reaksjonære krefter. Det er uheldig om diskusjoner og dermed fagutvikling stilner. Det vi trenger er kontinuerlig debatt både i og om forskningen, samt solid forskningsformidling.
Leder for SFK, Siri Øyslebø Sørensen, har svart på spørsmålene.
